27. mars Print
"Alexander L. Kielland"-ulykken
Edda 2/7 C
Edda 2/7 C og fire av beina på den havarerte plattformen

av Kristin Øye Gjerde

“Mayday, Mayday, Alexander Kie…” Klokka er 18.30 den 27. mars 1980. Baste Fanebust, båtkoordinator på Ekofisksenteret er en av dem som oppfatter nødsignalet fra plattformen som holder på å tippe rundt. Vantro stopper han og lytter, men det er helt stille. Snart kommer han i kontakt med forsyningsbåten ”Nordmand Engineer” som ligger to nautiske mil nord for ”Alexander L. Kielland”. Den har også hørt nødsignalet og vil straks gå til området for å se. ”Normand Skipper” får beskjed om å gjøre det samme.[1]

Redningsaksjonen blir vanskelig. Det holder på å mørkne, vinden blåser med kuling styrke. I løpet av 20 minutter har det ufattelige skjedd at et tretthetsbrudd i et av stagene har ført til at den ene av plattformens fem bæresøyler har blitt revet løs. Plattformen kommer i ubalanse og velter. Folkene om bord har liten tid til å redde seg, og det ender med at 123 mennesker mister livet. 89 personer overlever ulykken. Havariet er den verste arbeidsulykken i norsk historie.
[1] Stig S. Kvendseth, Funn! Historien om Ekofisks første 20 år. (1988), s. 144 – 145

Havariet
Kielland
"Alexander L. Kielland" som boligkvarter.

”Alexander L. Kielland” ble opprinnelig bygd som boreplattform på oppdrag for Stavanger Drilling ved det franske verftet Companie Francaise d’Entreprises Metalliques (CFEM) i 1976. Plattformen som var en pentagonplattform med fem bein, var imidlertid bare blitt brukt til boligplattform. Fra sommeren 1979 var den forankret like ved Edda-plattformen, noen få kilometer sørvest for Ekofisksenteret. ”Alexander L. Kielland” var knyttet til Edda med en gangbro, men på ulykkesdagen var gangbroen heist opp på grunn av det dårlige været.[1]

Da plattformen begynte å krenge fordi søyleføtter og dekk tok inn vann, forsøkte de fleste om bord å komme seg opp på dekk. Men noen kom aldri så langt. De færreste hadde tid til å gå i lugaren for å hente redningsvest, og svært få var utstyrt med overlevelsesdrakter. Lagrene med redningsvester rundt oppholdsrommene ble raskt tømt. En rekke uheldige omstendigheter inntraff under evakueringen av plattformen. Tre av de syv livbåtene som hver hadde plass til femti personer, ble knust mot plattformen under krengingen. Bare to av de gjenværende livbåtene ble brukt. Sikkerhetsopplæringen av de som var om bord var mangelfull. Forskriftene forlangte ikke slike kurs for ”hotellgjester” på det tidspunkt. Dermed var de fleste utrente i bruken av sikkerhetsutstyret om bord. Ingen var i stand til å finne ut av utløsermekanismen til de oppblåsbare flåtene med kapasitet for 400 mennesker. Men et par flåter løste seg ut av seg selv da plattformen veltet. Tre mann kom seg om bord i en av disse. 13 mann klarte å svømme bort til flåter som ble kastet ut fra Edda-plattformen. Av de som havnet direkte i den iskalde sjøen ble 14 personer berget. Syv av dem klarte å svømme bort til Edda 2/7 C og ble heist om bord av personellkurver. Resten av de overlevende hadde kommet seg om bord i livbåter og ble reddet av skip eller helikopter.

Redningsarbeidet ble vanskeliggjort av flere årsaker. Det ble fort mørkt, i tillegg kom tåken sigende. Den sør-østlige vinden førte til en bølgehøyde på seks til åtte meter, samtidig som det var sterk strøm. Lufttemperaturen var syv grader og temperaturen i vannet var bare fire grader. Derfor var det fartøyene som ankom ulykkesstedet først som i realiteten hadde mulighet for å berge overlevende fra sjøen og flåter. Hovedredningssentralen i Sør-Norge ble varslet bare få minutter etter ulykken, og i løpet av kort tid var en omfattende redningsaksjon i gang. Fly, helikoptre fra Norge, Danmark, Vest-Tyskland og England, samt marinefartøyer og sivile fartøyer fra hele Nordsjøbassenget deltok.[2]

[1] Helge Ryggvik; Marie Smith-Solbakken, Norsk oljehistorie. Blod, svette og olje. 1997 s. 213
[2] Gunnar Nerheim; Kristin Øye Gjerde, Uglandrederiene. Verdensvirksomhet med lokale røtter. 1996  s. 378-379

Hva skyldtes ulykken?
D-staget
Staget der tretthetsbruddet oppsto

Kommisjonen som gransket ”Alexander L. Kielland”-ulykken la fram sin rapport 6. april 1981. Ett år senere, 2. april 1982, la Kommunal- og arbeidsdepartementet fram en stortingsmelding om ulykken.

NOU-rapport nr. 11, 1981, ”Alexander L. Kielland”-ulykken konkluderte med at ulykken skyldtes et brudd i en sveisesøm i et av stagene som bandt søyleføttene sammen. Bruddet hadde utviklet seg i tilknytning til en såkalt hydrofon, et lytteinstrument sveiset fast til plattformbeinet. Det var dette tretthetsbruddet som førte til at D-søylen til slutt falt av, og at plattformen kom i ubalanse og krenget over. Søyleføtter og dekk tok inn vann, og i løpet av 20 minutter tippet hele plattformen rundt.

Kommisjonen kom med kritikk på flere punkter. Blant annet gjaldt det inspeksjonsrutiner og sikkerhetsopplæring. Et beredskapsfartøy burde vært i nærheten med maks gangtid 20 – 25 minutter fra plattformen. Dessuten ble tekniske svakheter ved redningsutstyret kritisert. 

Nye sikkerhetstiltak

Umiddelbart etter ulykken krevde Sjøfartsdirektoratet at samtlige flytende installasjoner så snart som mulig skulle til land for sprekkontroll. Det ble utarbeidet forskrifter om at en plattform skulle beholde oppdrift selv om et av plattformbeina skulle falle bort. Det kunne for eksempel gjøres ved at deler av dekkstrukturen fikk oppdrift.

Høsten 1980 fastsatte Sjøfartsdirektoratet et krav om at samtlige ombordværende skulle utstyres med redningsdrakter. Dette kravet ble også gjort gjeldende for de faste installasjonene. Dette er kanskje den mest synlige ettervirkningen etter ”Alexander L. Kielland”-ulykken.

Granskingskommisjon og snuing av plattformen

28. mars - Regjeringen nedsetter en granskningskomisjon etter ”Alexander L. Kielland”-ulykken som ledes av sorenskriver Thor Næsheim i Sandnes.

20. april - Den havarerte boligplattformen slepes inn fra feltet, og blir ankret opp i Åmøyfjorden for nærmere inspeksjon.

7. august - Det svenske Nicoverken og britiske Structural Dynamics får oppdraget med å snu plattformen.

Slutten av august - Plattformen slepes til Gandsfjorden, der den planlagte snuoperasjonen skal skje.

27. oktober - Snuforsøket settes i gang under ledelse av Scott Cobus.

12. november - Snuingen stanses på grunn av tekniske problemer.

Etter flere forsøk lykkes snuingen i september 1983. Etter nærmere undersøkelse blir riggen senket på 700 meters dyp i Nedstrandsfjorden i Rogaland.

Snuing
"Alexander L. Kielland" ble snudd, før den ble senket i Nedstrandsfjorden
Vitne til redningsoperasjonen fra land
Alexander L. Kielland
"Alexander L. Kielland" i forbindelse med snuoperasjon

Lars A. Takla i intervju med Kristin Øye Gjerde, 19. desember 2002

Lars A. Takla var var chief engineer da "Kielland"-ulykken skjedde. En av oppgavene var å delta i en underkomité for beredskap i en forening som var en slags forgjenger til OLF, forteller han. - Vi delte inn Nordsjøen i sektorer, det var en såkalt sektorklubb, hvor vi samarbeidet på tvers av landegrensene. Der hvor Ekofisk lå, var grønn sektor. Den grønne sektor hadde også ansvar for Danmark, og eventuelt beredskapsutstyr som er tilgjengelig i Danmark, Tyskland, og sørlige Storbritannia og på norsk side. Jeg hadde med meg en ung ingeniør som het Arne Holhjem, som er sjef for Ekofisk i dag (2002). Det var vel den første jobben han hadde i Phillips. Han kom rett fra høyskolen og jobbet med meg for å lage denne sektorklubbplanen. Vi utarbeidet en oversikt over alle plattformer og alle beredskapsfartøyer slik at vi kunne ha det tilgjengelig. I og med at jeg var koordinator for grønn sektor, så var jeg sterkt involvert i "Kielland"-ulykken, med mobilisering av utstyr og hjelp og så videre.

”Alexander L. Kielland” var jo et flytende hotell  som var en ombygd borerigg. Det var jo et veldig behov for folk der ute mens vi holdt på med alle disse samtidige utbyggingene. Vi hadde jo opp til 4000-5000 mennesker som bare var på rørledningsbargene, så det var enormt med folk der ute. Vi hadde også fått satt en ny boligmodul på ”Henrik Ibsen”, som var et søsterskip til ”Aleksander L. Kielland”. Begge riggene var jo bygd for borevirksomhet, men akkurat på den tiden der, var ikke behovet for leteboring så stort, mens det var et veldig behov for boliger. Dermed fikk disse riggene satt på boligpakker og ble brukt som boligkvarter i stedet for borerigg. ”Aleksander L. Kielland” lå ute, mens ”Henrik Ibsen” ble sendt opp til Stord og satt på et moderne spesialbygde hotell. Det var det første av den typen i Nordsjøen, og for så vidt, det første i hele verden. Det lå da og ble demonstrert inne ved havnen i Risavika. Vi hadde gitt adgang til at folk kunne ta familien med seg og komme ut og se på dette boligkvarteret. Jeg var der ute med de to guttene våre og kona, og etter omvisning ble det servert middag til alle som var på besøk. Vi satt sammen med en som heter Svein-Erik Bjørkelund. Han var informasjonssjef i Phillips, og hadde ansvaret for all mediakontakt. Jeg kjente ham etter et par felles turer til Teesside. Mens vi satt der og spiste, ble han oppkalt over høytaleren; han skulle melde seg på radiorommet. Han for ut, og da han kom tilbake og sa ”Jeg tror vi må reise i land med én gang. Det har skjedd noe alvorlig.” Jeg spurte hva det var, og han sa, ”Jeg er ikke sikker, men jeg tror det er noe forferdelig.”

Vi tok med hele familien i en supplybåt som kjørte frem og tilbake mellom riggen og havna. Familien reiste hjem og jeg reiste opp på hovedkontoret, til beredskapsrommet, som allerede var i full sving. Da vi kom, var det vel gått et kvarter, tjue minutter, eller der omkring. På en notistavle hvor meldinger ble skrevet så snart de kom inn, så jeg at det sto ”Alexander Kielland tilted over, 18.30”. Jeg visste at det var dårlig vær der ute, så jeg tenkte ”Herregud, dette her er det ingen som kan overleve”. Så jeg var her i omkring to døgn før jeg tok en pause og reiste hjem. Det er klart at når du har vært med på noe slikt, blir du preget av det. Du blir bevisst på at slike ting må unngås for enhver pris.

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower