Pionerkultur Print
Rallarkultur
Klondikets energi: Pionerkultur på Ekofiskfeltet

av Hanne Müller, sosialantropolog, Universitetet i Bergen

Oljen ble for første gang funnet på norsk sektor samme år som den første mann ble satt på månen - i 1969. Månelandingen ble den målestokk som kunne uttrykke det storslåtte i dette funnet. Utfordringene på Ekofisk var mange – storm, hundreårsbølger, strømninger i havet som ikke alltid gir oljen fra seg frivillig. Kreftene i Nordsjøen, energien i oljen som kom opp fra jordens indre med et voldsomt trykk, sprengte hverdagslivets rammer. Når folk forteller om sitt liv på plattformene ute i havet i den tidlige fasen, leter de etter bilder som kan mane frem en forståelse av det grensesprengende. Å innta månen - eller å erobre "ville vesten" - er noen av bildene som blir brukt på prosjektet i Nordsjøen.
Å etablere oljeproduksjon på Ekofiskfeltet i Nordsjøen var et prosjekt i teknologiens grenseland. Hvordan klarte amerikanere og nordmenn å la en kjent teknologi tilpasse seg dette grenselandet? Hvordan kunne nordmenn og amerikanere tilegne seg den nye kunnskapen – lære mens de jobbet under forhold som var ukjente for dem? I den første tiden var det ikke skille mellom arbeid, kunnskap og læring, og arbeidet offshore tvang også frem en eksistensiell endring av den individuelle person. Nordmenn som ble faglærte operatører via den amerikanske institusjonen "on the job training", gjennomgikk også en "sosial innvielse" til fagarbeid offshore.
For å komme denne virkeligheten inn på livet har 35 nordmenn og 16 amerikanere blitt intervjuet. Nordmennene kommer fra området fra Sandnes i sør til Bergen i nord. Amerikanerne kommer i hovedsak fra Texas og mange fra området rundt Sweeny, hvor det ligger et oljeraffineri med nær 1000 ansatte, og mange av amerikanere som kom til Norge hadde arbeidserfaring derfra.

Møtet med oljeindustrien – letefasen og funnet
Ocean Viking
"Ocean Viking" på Aker brygge i Oslo

De første nordmennene som begynte i oljen, begynte på "Ocean Viking" mens den lå til kai i Oslo i 1966. Nordmennene ble ansatt som hjelpearbeidere i boreselskapet Odeco – (Ocean Drilling and Exploration Co). To nyansatte norske hjelpearbeidere som ble sendt til "Ocean Viking" der den lå til ferdiggjøring ved Nylands Mekaniske verksteder, forteller om hverdagen: En amerikaner kom og sa: "Do this", og før de hadde gjort arbeidet ferdig, så kom en annen amerikaner som vil ha dem til å gjøre noe helt annet. De følte arbeidet som meningsløst, men bestemte seg for å gjøre som amerikanerne sa. Nordmennene var enige om at "Amerikanerne var galne!", men at de fikk etter hvert fikk "galskapen i blodet". På denne tiden var nordmennene underordnet arbeidskraft, amerikanerne var sjefer. De utgjorde to etniske grupper som innehadde ulike posisjoner i arbeidshierarkiet offshore.
Når nordmenn fikk "galskapen i blodet", betydde det at de måtte rense seg for logikken som tidligere, norske arbeidserfaringer hadde sosialisert dem inn i. De måtte gi slipp på sin egen forståelse av arbeidsledelse, og underordne seg amerikanernes måter. Mange klarte dette fordi de så amerikanernes dyktighet og faglighet "bak" galskapen. Men mange klarte det ikke, og sluttet. Vi fikk den første avskallingen av nordmenn fra arbeidet i Nordsjøen.

Funnet. Rekruttering av nordmenn inn i fagarbeid

Da funnet av Ekofisk var gjort, ble det behov for å rekruttere nordmenn inn i fagarbeid. Arbeidsdelingen mellom nordmenn og amerikanere endret seg. Nordmenn ble fagarbeidere, og etter hvert ble de også rekruttert inn i ledende posisjoner. Amerikanerne tok dyktige nordmenn inn i "on the job training". Nordmennene ble lært opp mens de jobbet, under amerikanernes oppsyn. Nære relasjoner oppsto mellom amerikanerne og de nordmenn som ble lært opp. Nordmenn kunne si: "Han var som en far for meg". De klare, atskilte etniske gruppene opphørte.
Da Phillips Petroleum Company begynte å satse på oljeproduksjon i Nordsjøen, og det ble klart for nordmennene at her var det mulighet for gode, faste og svært langvarige jobber, dannet det seg et mektig bilde i deres bevissthet: De skulle gå fra det flytende og ubestandige til det faste, solide og fremtidsrettede: De skulle gå fra kontraktørselskapet Odeco til operatørselskapet Phillips. De skulle gå fra den flytende plattformen til de faste konstruksjonene på Ekofiskfeltet. De skulle gå fra en horisont der jobben var midlertidig og underordnet, til en horisont der de kunne ha jobben resten av livet, til de ble pensjonister. Fra å være betraktere til de som utøvet et fag, begynte de å se seg selv med ambisjoner. De utjevnet avstanden mellom nordmenn og amerikanerne, og de så seg selv som lik amerikanerne.

"On the job training"

Da amerikanerne – eksperter i teknologi, installasjoner og oljeutvinning, og ansatte i operatørselskap og kontraktørselskap – kom til Norge, var det for å sette i gang produksjonen av olje fra Nordsjøen. Også nå måtte de lære opp nordmenn. De brakte med seg institusjonen "On the job training" – en etablert måte å lære folk opp på i oljeraffinerier og i drilling i USA. Folk læres opp ved at eldre arbeidere lærer opp de unge og nyankomne, og læringen foregår først og fremst gjennom slik instruksjon i tillegg til erfaring av arbeidet og av maskineriet som skal opereres. Organisasjonen på Ekofiskfeltet vokste fram gjennom at amerikanske eksperter lærte opp nordmenn, for siden å rekruttere dem til lederjobber på de enkelte plattformene. Hele Ekofiskfeltet var slik, et "internt arbeidsmarked", der læring og det å gå inn i en stigende yrkeskarriere innebar sosialisering til et plattformliv. Amerikanerne som kom til Norge for å lære nordmenn opp i produksjon, prosess og boring, hadde alle lært gjennom "On the job training", enten de hadde sin bakgrunn i oljeraffineriene i Texas, eller fra boring på oljefelt i Texas, New Mexico, Arkansas eller Louisiana.

Igangsetting av de første plattformene
Bygging
Bygging av Ekofisksenteret

Med det svære, drivverdige oljefunnet etablerte operatørselskapet Phillips Petroleum Company seg i Nordsjøen. De planla utbygging av feltet med faste installasjoner. De brukte sin konsernorganisasjon i USA til å rekruttere faglig personell og samarbeidspartnere til å realisere både bygging og konstruksjon av stabile plattformer foruten en begynnende produksjon av selve oljen på feltet. Nordmenn som ble ansatt i 1970 og 1971 for å jobbe ombord på "Gulftide", ble ansatt av Canam. Mens "Gulftide" produserte, ble de første faste installasjonene bygget opp. De første plattformene var Ekofisk 2/4 FTP, som var plassert på Senteret, Ekofisk 2/4 Bravo, og ble lagt nord for Senteret, og Ekofisk 2/4 Charlie og Ekofisk 2/4 Tanken som begge ble lokalisert på Senteret.
På nyåret 1973 var Phillips klar til å ta over arbeidsoppgaver i produksjonen. De rekrutterte nordmenn som skulle læres opp, og en ny kontingent av amerikanere, fra Phillips egen organisasjon i USA, ble hentet til Norge og Nordsjøen, som lærere og ledere. 12. februar 1973 ble det ansatt tolv nordmenn som skulle bli operatører i produksjonen, og som slik skulle ta over jobbene som Flopetrol hadde hatt. De tolv ble ansatt som operatør trainees. Nordmennene som ble ansatt hadde tidligere jobbet i Handelsflåten, som chiefer og maskinister, eller de hadde erfaring fra industri.
Å begynne som trainee betydde en lønn på kr. 29,00 i timen, eller en årslønn på kr.39.000,-. En maskinist i utenriksfart tjente, til sammenligning, kr. 70.000,- - 80.000,- i året. Men dette var en tid da tankbåter gikk i opplag, og mange måtte se etter jobber andre steder. De fant veien inn i oljen.
Det var Phillips Petroleum Company som tok ansvaret for å sette i gang med konstruksjon av de faste installasjonene på Ekofiskfeltet. Ingeniører, ansatt i Phillips, ble sendt til Norge og Nordsjøen. Disse ingeniørene var til stede under hele utbyggingsfasen av plattformene – både de på Ekofisksenteret, og de uteliggende plattformene.
Første fase av utbyggingen av de faste installasjonene, var selve konstruksjonen av dem, og arbeidet med det å gjøre dem beboelige. Få installert lys, varme og vann. Neste fase var å forme dem som arbeidsplasser, installere borerigger og den teknologi som var nødvendig for prosess.

Bemanning. Nye amerikanere ankommer

Amerikanerne representerte forskjellige typer kunnskaper. Ingeniører, borere, rørleggere og folk fra raffineriene var noen av dem. De forskjellige enhetene innenfor Phillips som organisasjon, representerte ingeniørkunst. I enheten "Engineering and construction", var det kunnskap innenfor ulike prosedyrer i raffinering. Phillips gjorde ledere av folk som kom fra boring, eller fra støttefunksjoner til oljeproduksjonen.
De første faste installasjonene på Ekofiskfeltet kan betraktes som fysiske strukturer med en bestemt arkitektur skreddersydd til de oppgavene som skal utføres i Nordsjøen. Dernest kan de betraktes som rom for erfaringer av arbeid og liv for den enkelte deltager. Plattformene blir da en ramme for prosesser der den enkelte gjør seg kjent, finner fotfeste i dette rommet, og i det arbeid som foregår her, og for prosesser som fører til bånd mellom person og plattform - eller til det motsatte: avskalling av personell og retur til arbeidslivet i land. Plattformene kan, for det tredje, også sees som strukturer som sikrer produksjonen for Phillips, og slik som en eiendom som må bemannes av kvalifiserte ledere og oljearbeidere på en effektiv måte. Knyttet til denne måten å se plattformene på, kan en forstå dem som elementer, brikker, i et organisatorisk spill der den enkelte tar dem i bruk i sine ønsker om en stigende karriere offshore.

Gulftide
Gulftide
Arbeid og liv på plattformene
Harry Gutman
Harry Gutman

Nordmennene hadde vært læregutter på "Gulftide". Tilværelsen på "Gulftide" hadde handlet om arbeid og skolering, om å bygge nordmennene opp til å bli utlærte oljearbeidere. "Gulftide" var blitt en plattform de ville huske som stedet for innvielse til oljearbeid, det sted der de var vitner til byggingen av de faste installsjonene, og det sted der de – gjennom å studere tegninger og oversiktskart – ble forberedt på en ny tilværelse på en fast installasjon. Det var store forventninger til livet om bord på de nye plattformene.
Det var med overgangen til de nye plattformene Alpha, Bravo, Charlie og FTP at nordmennene fikk følelsen av at de gikk inn i oljearbeid som kompetente arbeidere. I løpet av 1973 – 1974 ble de flyttet over til de faste installasjonene som begynte å bli klare for boreaktiviteter og etter hvert produksjon.
Boligkvarterene var slik at folk måtte tåle å ha andre tett innpå seg. De måtte kunne gå inn i team. Kunne de ikke det, sluttet de etter få turer. Å oppleve trangboddhet og fravær av privatliv ble noe annet enn tilfellet var både på "Ocean Viking" og "Gulftide", fordi disse plattformene ikke hadde samme preg av permanens og varighet. De nye plattformene var varige installsjoner, folk tenkte seg arbeid her til pensjonsalder. Slik kunne arbeidet på de faste installasjonene i den første tiden sies å være ledsaget av en form energi som bar den enkelte gjennom forhold som til tider kunne være traurige. De som ikke ble fanget inn i energien, skallet av fra oljevirksomheten.

"Follow your guts – you got to have guts!"

Flere av amerikanerne understreket at oppstarten av produksjonen på de første plattformene var en læreprosess – både for nordmenn og amerikanere. Selv om flere hadde erfaring fra lignende operasjoner, opplevde de at arbeidet i Nordsjøen brakte med seg utfordringer som ingen hadde vært med på før, eller hadde noen erfaring fra. De måtte lære det mens de gjorde det. Når både nordmenn og amerikanere fortalte at de ikke visste hvordan tingene skulle gjøres, at de følte seg usikre, og at de lærte mens arbeidet ble utført – så var dette et trekk – ikke først og fremst ved arbeidskraften og ekspertene som er hentet ut til Ekofiskfeltet, men ved selve oppgavens art, i denne fasen. Det var et nybrottsarbeid i et prosjekt som var grensesprengende – teknologisk og ressursmessig. Nybrottsarbeid er nettopp definert av at utførelsen av arbeidet faller sammen med læreprosessen.

Plattformene startes opp.

I oppstartsfasen var det mangel på faglært mannskap. Flere nye plattformer ble bygget i første fase av utbyggingen av Ekofiskfeltet, og flere plattformer skulle komme. Flere skift skulle fylles av sikre og rutinerte personer. Phillips hadde et bemanningsproblem, og "On the job training" ble satt massivt inn. Folk steg raskt i gradene. Urutinerte personer ble av og til satt på oppgaver de strengt tatt ikke er kvalifiserte til, men som de måtte lære seg. Vi fikk to motstridende krefter på to ulike organisatoriske nivå: På det individuelle nivå var det sterke krefter som gjorde den enkelte nesten i ett med plattformen.
På et organisatorisk nivå fikk vi plattformene som brikker i hele Ekofiskfeltet, der arbeidet med å få oljen opp krevde fravær av bånd mellom person og plattform, og der faglig kvalifisering tvang den enkelte til å se Phillips, og Ekofiskfeltet, som sin arbeidsplass, og ikke kalle seg – for eksempel – "Bravo-mann".
Eko "Alpha" og Eko "Bravo" ble satt i produksjon i 1974. Da kom ulike faggrupper – borere – produksjonsoperatører – personer i vedlikehold – i aktivitet, og ved at arbeidet var satt i gang, kunne også læring finne sted. Det var særlig "Alpha" og "Bravo" som ble opplæringsplattformer, men det foregikk også opplæring på Ekofiskkomplekset. Etter hvert som det ble bygget nye plattformer, ble de som hadde fått litt erfaring, flyttet over på dem, mens det kom nye roustabouter til "Alpha" og "Bravo". Det var utskiftninger hele tiden. De som skaffet seg arbeidserfaring, ble overført til de nye plattformene, og de som hadde ansvaret for opplæring, hadde derfor kontinuerlig opplæring i en periode.

Borecrewets arbeid

Borerne var i en helt annen posisjon enn produksjonsoperatørene. Deres karriereveier var knyttet til kontraktørselskapet. Borerne flytter fra plattform til plattform, borte brønnene og hullene. De orienterte seg, arbeidsmessig, nettopp til de ulike brønnene, og til grunnforhold og trykk i reservoaret. Mange personer med erfaring fra den første tiden offshore er opptatt av å beskrive og forklare forskjellene mellom boring og produksjon, hvordan de to typer av arbeid genererte ulike arbeiderkulturer, ja ulike personer.
Nordmennene i boring måtte finne en balanse: Tåle det "absurde" i arbeidsledelsen, utføre ordre, og samtidig finne en måte å sette seg i respekt hos amerikanerne på. Det var konflikter mellom nordmenn og amerikanere. Det hendte at det brøt ut slåsskamper mellom dem når de hadde sin friperiode i land. Borere sier at i boring er kunnskap fundert i kroppen: "Det er mye kropp og lite snakking." Et godt innkjørt crew slapp å snakke, hver enkelt visste hva han skulle gjøre. Alle hadde faste gjøremål, under en trip ut eller en trip inn.
Enkelte borere har formulert sin motstand mot tyranniske amerikanske arbeidsledere og har brakt konflikter mellom toolpushere og roughnecks inn til behandling i fagforeningen. Bare på denne måten kunne den norske motstanden mot amerikanske toolpusheres arbeidsledelse få konsekvenser: Motstanden kunne bli en kraft som førte til endring. Men folk i borecrewene kunne også yte motstand gjennom å spøke med amerikanerne. De tok igjen – for opplevelser av urettferdig behandling – ved å utsette amerikanerne for "practical jokes".

Kunnskapen - erfaringene og dilemma i sikkerhetsarbeidet offshore

Noen borere har en tendens til å se sin egen kunnskap som selve kunnskapen. De blir en slags egen, unik, målestokk for hva som gjelder for kunnskap off shore. Andre typer av arbeid har en tendens til å bli mindre viktig, eller mindre relevant, for den kunnskap som trengs for å få i stand en oljenæring. Borerne blir sin egen målestokk for hva som er verdifull innsikt offshore, de mangler et blikk som kan løfte seg fra brønnen og se oljeproduksjonen som en helhet, der alle yrkesgrupper - produksjon, prosess og safety - er nødvendige elementer i en totalitet som en plattform jo består av. En dyktig mann innen sikkerheten er en som ikke har en for sterk identitetsfølelse til enkeltplattformer og til enkelt-oppgaver. For å ivareta sikkerheten er det av betydning å være åpen for mange ulike måter å gjøre oppgavene på, og å organisere arbeidet. Men det er også avgjørende å ha autoritet når det er nødvendig å ta ansvar for stopp av arbeidet - når safety-offiseren eller inspektøren ser seg nødt til å ta en konflikt med en ivrig toolpusher. En del av denne autoriteten stammer fra en skolering innenfor det arbeidet han tar intiativ til å stoppe. Konstruksjon av en dyktig safetymann, offshore, i denne første tiden, krevde en sammenstilling av mange bevissthetsmessige og kunnskapsmessige elementer.

Boredekk
På boredekk
Roughneck
Roughneck i arbeid med swivelen
Fornorskning. Sivilingeniørene overtar
17. mai

Den første tidens pionérer var sosialisert inn i erfaringsbasert kunnskap, en kunnskap som ga rom for individuell handlekraft og mulighet for improvisasjon. Det var individuell synlighet og gyldighet - en åpning for "one of a kind person", slik hele denne perioden var åpne for "one of a kind tools". Når universitetsutdannede sivilingeniører overtok ledelse og drift av oljevirksomheten offshore, følte mange at de ble satt til side, de ble usynlige, eller de regntes ikke med.
Perioden med "On the job training" falt sammen med amerikanernes tilstedeværelse. Da nordmennene overtok, ble det også overgang til en ny kunnskapsform på Ekofisk. På denne tiden var ikke arbeidet på Ekofiskfeltet lenger i teknologiens grenseland. Det tenderte mot å bli et rutinearbeid. Tiden for erobringen av det ukjente, var for lengst forbi. Arbeidet på Ekofiskfeltet var blitt kjent, dagligdags, og statlige organer utviklet prosedyrer, lover og regler som dekker alle typer av arbeidsoperasjoner og alle de elementer jurister og ingeniører kunne tenke seg heftet ved eksistensen der ute.
Ekofiskfeltets fortsatte produksjon, den fortsatte mulige utnyttelse av ressursene, lot seg gjøre ved innsikt i teknologi og en evne til å sammenholde en lang rekke elementer i planlegging og arbeid.

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower