Ekofisk som kvinnearbeidsplass Print
Kvinnearbeidsplass
Man må passe

En arbeidslivsstudie om kvinnene på Ekofisk
av Ragna M.L. Ervik

Passer kvinnelig identitet i en kultur preget av menn?

Ekofisk er det første petroleumsfunnet på norsk sokkel. Det ble funnet i 1969 og produksjonen startet allerede i 1971. Området ligger i den sørlige delen av Nordsjøen, ca 280 km sørvest for Stavanger. Ekofiskområdet er bygget opp av et senter og flere satellittfelt. En helikoptertur ut tar mellom halvannen og to timer avhengig av været. Å jobbe på Ekofisk har alltid vært og er fortsatt veldig annerledes fra å jobbe på land. Det mest iøynefallende skillet er at en er helt avhengig av helikopter for å komme til arbeidsplassen. I jobbeperioden er en totalt adskilt fra livet på land og opplever et totalt fysisk fravær fra det ”normale” samfunnet. Å være offshore vil si å befinne seg i et lite, men komplekst samfunn, der fellesnevneren er drift av plattformen. De fleste som jobber på Ekofisk jobber skift. Det vanligste er to uker på jobb og tre til fire uker fri.
I starten var det kun menn som jobbet offshore. Først i 1978 kom de første kvinnene, da som sykepleiere og innen forpleining. Men ennå er Ekofisk et mannsdominert område. Kvinnene utgjør fortsatt et klart mindretall, mindre enn 10 % av arbeidsstokken. Forpleining har størst andel kvinner, i underkant av 50%. Innen produksjon og drift er tallet vesentlig lavere enn 10%.

Mannlige og kvinnelige jobber

Selv om overvekten av kvinnene på Ekofisk fortsatt arbeider innen det en kan definere som serviceyrker, er kvinner nå representert innen alle yrkesgruppene. Både inne plattformledelse, boring, produksjon og drift finner vi kvinner.
De forskjellige type jobber har forskjellig anseelse og prestisje blant dem som jobber der og i samfunnet ellers. Sosialantropologen Jorun Solheim mener at all type arbeid har en kjønnsdimensjon ved seg.[1] Med det mener hun at det i samfunnet finnes generelle oppfatninger om hva en ”mannlig jobb” er, kontra en ”kvinnelig jobb”. Den ”mannlig jobben” blir ofte knytte til basisfunksjonene eller kjernevirksomheten på en arbeidsplass, den direkte deltakelse i det som blir produsert. Den ”kvinnelige jobben” defineres som sosialt og hygienisk arbeid. Det vil si at en kvinne som arbeider innen basisfunksjonene på en plattform, for eksempel innen produksjon, vil inneha en ”mannlig jobb” og vil bli oppfattet ut fra jobben hun gjør, snarere enn kjønnet hun har. Hun blir derfor ikke bli vurdert ut fra samme premisser som kvinner i mer typiske kvinnelige jobber.
Kvinner ansatt i ”mannlige jobber” får en annen anseelse både blant sine kollegaer og i samfunnet utenfor, enn kvinner innen serviceyrkene. Arbeider en kvinne innen kjerneområdet i en bedrift  arbeider hun sammen med menn og blir akseptert av menn. Jorun Solheim sier det slik: ”[...] selve hovedspørsmålet dreier seg om hvordan arbeidet selv er ”kjønnet”. Spesielle arbeidsoppgaver og kompetansefelt vil framstår som henholdsvis mannlige og kvinnelige”[2]. Jobben har altså en kjønnsdimensjon. Den enkelte arbeider blir definert ut fra den jobben han eller hun gjør, ut fra om jobben har en mannlig eller en kvinnelig karakter, og ikke hvilket kjønn arbeidstakeren har. Det ligger mer anseelse og prestisje i en mannsjobb enn i en kvinnejobb.
Er det slik på Ekofisk at stillingen en kvinne innehar bestemmer hvordan hun blir vurdert, eller vil kjønnet i seg selv være avgjørende for hvordan hun blir sett på og hvor hun blir plassert i hierarkiet? Hvordan blir kvinnene på Ekofisk sett på av sine kvinnelige og mannlige kolleger?

[1] Solheim, Jorun og Ellingsæter; Den usynlige hånd. Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv. Oslo 2003
[2] Solheim, Jorun og Ellingsæter; Den usynlige hånd. Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv. Oslo 2003

Arbeidets anseelse og andres oppfatning av kvinnen
Berg 2
Susann Berg, prosesstekniker på Ekofisk

Som tidligere nevnt går de fleste på Ekofisk i faste skift. De er to uker på jobb for så å ha tre eller fire uker hjemme. Men her finnes det forskjeller. Arbeidssituasjonen og skiftordningene vil skifte ut fra om en er ansatt av operatøren eller om en er ansatt av et kontraktør- eller serviceselskap. Å være ansatt i operatørselskapet, i dette tilfelle ConocoPhillips, tidligere Phillips Petroleum Company, betyr den mest stabile jobben. De fleste operatøransatte har faste skiftordninger og de reiser ut med de samme folkene hver gang. For ansatte i serviceselskap vil jobben innebære å gjøre ferdig en jobb på en plattform for så å reise ut til en annen jobb, på en annen plattform neste gang. Hun eller han vil altså ikke være på samme plattform over lengre tid. Også for  kontraktøransatte vil situasjonen til en viss grad være ustabil. Arbeidets lengde er bestemt av en fast kontrakt mellom operatør og kontraktør. Kontrakten kan gå over flere år og ved kontraktens utgang kan den enten forlenges eller et nytt kontraktørselskap kan komme inn, med nye arbeidere og nye regler. Om en er operatøransatt  eller om en er ansatt av et kontraktør- eller serviceselskap kan påvirke folks syn på den jobben som blir gjort og ikke minst på arbeidstakerens egen oppfattelse av jobben og det sosiale livet som er knyttet til den. Med det menes at de ansatte i operatørselskapet regnes for å ha de viktigste jobbene offshore og dermed kan de som er ansatt av operatøren føle at de er viktigere enn  de andre.
En annen viktig faktor for hvordan en arbeidstaker blir ansett, er arbeidstakers utdannelse. De med høyest utdanning har ofte lik utdanning som egne ledere, og får derfor en slags mellomstilling mellom kollegene offshore og landorganisasjonen. Kvinner i stillinger som krever høy utdanning slipper å ”konkurrere” med mennene på en arena der kvinner tradisjonelt har kommet dårligere ut fordi de har mindre fysisk styrke enn mennene. Personer med høyere utdanning og erfaring fra offshorearbeid kan også gå inn i flere deler av bedriften, fra produksjonsingeniør til for eksempelavdeling for partnerskap. En høy teknisk utdanning, jobb innen kjerneområdene og fast ansettelse hos operatøren gir altså høyere anseelse enn en ufaglært vikarstilling eller ansettelse i kontraktør- eller serviceselskap. En kvinnelig tekniske fagarbeider ansatt av operatøren har en jobb som gir prestige. Hun jobber i kjerneområdet til operatøren og hun er fast ansatt.
Offshoresykepleieren har en profesjonsutdanning, og har som oftest tilleggsutdanning innen et spesialfelt. Hun har høy utdanning, er fast ansatt av operatøren og selv om samme yrke på land oppfattes som et kvinneyrke, har det offshore tradisjonelt vært en mannsjobb. Dette kan skyldes blant annet en arv fra sjøfarten. På båter hadde førstestyrmannen ofte skadepleieansvar, og førstestyrmannen var en mann. Offshore er altså sykepleierfunksjonen omdefinert fra en omsorgsrolle til en ekspertrolle og nyter høy anseelse.
En kvinne ansatt innen boring er derimot ikke ansatt av operatøren, men av et serviceselskap. Dette skulle i teorien indikert at arbeidet hadde lavere prestisje. Men boring ligger innen plattformenes kjerneområde. Ingen boring, ingen produksjon. De har ”førstekontakt” med oljen eller gassen, før den blir ”temmet”. En jobb innen boring er myteomspunnet, med at det både innebærer en viss risiko, dyktighet og litt flaks. Å jobbe i boring har tradisjonelt sett vært en jobb for de tøffe ”gutta” og ei jente som greier å gjøre suksess i dette miljøet nyter stor respekt. Selv om hun er ansatt i et serviceselskap, vil hun nyte stor anseelse i jobben pga dens mannlige karakter.
Forpleiningsselskapene, som er kontraktørselskap, har to yrkesgrupper; den fagutdannede kokken og  den ufaglærte renholdsarbeideren. Den sistnevnte har en servicejobb som tradisjonelt forbindes med kvinner. Jobben i seg selv har en kvinnelig karakter. Mange starter med å være vikar før de får fast ansettelse og det finnes lite muligheter for å gjøre karriere. Arbeidet som blir utført blir tatt som en selvfølge og blir ikke lagt merke til før det ikke blir gjort. Dette er et eksempel på et arbeid som gir lav anseelse.

Kvinner 1
Sykepleier Kirsten Elsebutangen
Romlige forhold
Kvinner 4

Plattformens organisering i rom fungerer forskjellig for kvinner og menn. Siden offshoremiljøet er dominert av menn vil det finnes arenaer hvor det bare er menn tilstede, men sjelden steder hvor det kun finnes kvinner. Kvinner er så å si alltid i blandet selskap og i mindretall. En kvinne har dermed få eller ingen steder på en plattform hvor hun bare kan være seg selv, hvor hun slipper å spille. Sosialantropologen Erving Goffman snakker om personers behov for områder ”bak scenen”. Han deler det sosiale livet inn i ”backstage” og ”frontstage”, private og offentlig svære.[1] ”Backstage” stilles det ikke krav til opptreden, en kan i større grad slappe av. ”Frontstage” – på scenen – er et sted man må tenke igjennom og forberede sin opptreden. I situasjoner med bare menn til stede, trenger en mann ikke tenke over hvordan de tar seg ut for kvinner. Bruker man Goffman sine begrep og ser på opptreden mann – kvinne på en plattform, kan en si at kvinnen har få områder som er bak scenen, mens menn har flere. Dette fører til at kvinner må være sin opptreden mer bevisst i større deler av tiden offshore enn det menn må.
På områder der jobben stiller krav til lagspill har kvinner opplevd større motstand enn på andre områder hvor yrkesrollene tilsier at vedkommende i større grad kan jobbe selvstendig. Prosessingeniøren og sykepleieren er eksempler på enslige aktører. De vil ikke ”forkludre” hvordan menn i tilsvarende roller og til andre tidspunkter har utøvd jobben.

Autoritet

Kvinnene mangler ofte den naturlige autoritet som menn har, men kan kompensere den ved å bruke de romlige omgivelser for å legitimere sin organisatoriske status. Et eksempel på den type bevisst bruk av omgivelsene er plattformsjefen som bevisst setter seg i plattformsjefstolen fordi de som kom inn på kontoret var vant til vite at der sitter en plattformsjef. Hun ønsker å assosieres  med den rollen og bruker de romlige omgivelsen for å fremheve det.
Selv om kvinner ikke kontrollerer det fysiske eller sosiale rom direkte, har de allikevel en påvirkning på hvordan rom fordeles og brukes.[2]  Da kvinnene begynte offshore ble en større del av områdene fasadeområder. Der mennene før hadde vært uflidde, gjorde de etter kvinnenes innkomst en innsats for å se bedre ut og lukte bedre når de oppholdt seg i fellesarealene i boligmodulen. Det er nevnt både i muntlige og skriftlige kilder at salget av etterbarberingsvann i kiosken økte dramatisk da kvinnene begynte offshore. Kvinner har også til en viss grad hatt påvirkning på utforming og bruk av verktøy og annet utstyr. Karmøy-vinsjen ble utviklet som resultat av at en kvinnelig operatør mente at det måtte gå an å få utstyr som kunne gjøre det lettere å åpne ventilene. Også dekoreringen av veggene, som er en del av den romlige dimensjon, har kvinnene hatt innflytelse over. Etter at kvinnene begynte offshore har det blitt færre bilder av mer eller mindre halvnakne damer rundt på arbeidsområdene og kontorene.

[1] Goffman, Erving; Vårt rollespill til daglig: en studie i hverdagslivets dramatikk. Oslo 1992
[2] Ardener, Shirley  Ground Rules and Social Maps for Women: An Introduction.  Women and space : ground rules and social Oxford  1993

Sosiale relasjoner
Kvinner 7

En plattformen er mye mer enn en arbeidsplass. Det er i utstrekning et lite, men et komplekst samfunn på ei kunstig øy hvor folk oppholder seg 24 timer i døgnet. Et komplekst samfunn er preget av at mange ulike funksjoner skal utføres og for å få til det må folk spesialisere seg. Ekofisksamfunnet er i likhet med storsamfunnet på land komplekst fordi det er mange ulike funksjoner som må gjøres. Noen har spesialisert seg innen prosess, andre innen boring, noen er eksperter på boreslam. Komplekse samfunn er også preget av at det bare er enkelte del-identiteter som kommer til uttrykk i samhandling i de ulike settingene.[1] Med del-identiteter, mener jeg at gjennom jobben ser man ikke hele mennesket, bare den delen som er ”relevant” i forhold til hva man gjør der.
En plattform er altså et komplekst samfunn. Men på grunn av at de ansatte befinner seg der 24 timer i døgnet vil flere aspekter ved personligheten komme fram. Yrkesidentiteten er sentral og langt på vei fastlagt, den er ikke oppe til forhandling. Det man derimot kan forhandle om eller bestemme seg for, er om tida offshore skal være positiv eller ikke, om man vil være sosial eller ikke.
Mennesker lager sosiale kategorier på hverandre og forenkler med å lage stereotypier om hverandre. Antropologen Gregory Bateson forklarer behovet for å forenkle med at det er en overflødighet av informasjon som gjør at vi trenger å få ting på et mer håndterlig nivå.[2] Når en hører utsagn som ”de jentene i streberstillingene…de blir ikke her lenge” om sivilingeniørene, er dette en stereotypi av et trekk eller en egenskap ved kvinnelige ingeniører.

Sosialt press

På en stor plattform er det lettere å stikke seg vekk, altså ikke være sammen med arbeidskollegene i fritiden. En regner med at det alltid er ’noen andre’ som sitter i sofakroken, og at det derfor ikke blir lagt merke til at en ikke er der. På en mindre plattform kan presset  til å være sosial være større. En vil i større grad føle seg forpliktet til å oppholder seg  i fellesområder. Det er særlig vanskelig for kvinner å snike seg unna det sosiale fellesskapet på en liten plattform fordi de er så få at en umiddelbart merker om de er tilstede eller ikke.

Jobbtilknytning

Det synes som om ulike jobbtilknytninger virker inn på hvordan man integreres i plattformsamfunnet. De som er fast ansatt offshore og er i stabile jobber, enten det er for  operatøren eller en kontraktør med langtidskontrakt, er mer integrert enn andre. Innen denne gruppen finner man både ansatte i produksjon og i service. Det er prosessoperatørene, sykepleierne, radiooperatørene, administrasjonen og forpleiningsansatte. Disse er ofte vel integrert i plattformsamfunnet og har også venner blant dem de har møtt offshore. Unntaket er sykepleieren som til tross for at de er godt integrert  i plattformsamfunnet, gir flere kvinnelige sykepleiere uttrykk for at de av profesjonelle årsaker ikke ønsker å ha for nære relasjoner. Teknisk personell med høy utdanning, ansatt i serviceselskap blir ofte ikke så integrert fordi jobben ikke er permanent.  Heller ikke ledere i typiske karrierestillinger synes å bli integrert. Det synes som desto høyere opp i hierarkiet en er, desto mer formelle vil relasjonene være. Rollestrukturen er strengere definert og det kreves mer formell atferd. Formelle strukturer gir klare rollefordelinger og krav til kroppskontroll.[3] En kvinne i lederposisjon offshore har sjelden andre kvinner på samme nivå. Hvis jobben i tillegg krever mesteparten av tiden, er det vanskelig å bli fortrolige med andre kvinner. Er man på jobb hele tiden blir sosialt samvær en del av jobben, grensen mellom hva som er jobb og hva som er fritid/hviletid går over i hverandre. Dette gjelder i første rekke sykepleieren og plattformsjefen som ikke går av skift når de er ute.

Alt var kjekkere før

De som har vært offshore lenge har gitt uttrykk for at alt var kjekkere før. Typiske kommentarer er: ”Vi var alle mer samlet  da”, ”det er mye mer skille nå” og ”da hadde vi mye bedre tid”. Grunnen til at det var bedre tid før, var at enkelte jobber hadde færre oppgaver enn i dag. Også TV på lugarene med et uttall av kanaler må ta deler av skylda for at folk er mindre sosiale nå enn før.

Fritidsaktiviteter

Offshore er det mulig å drive med ulike fritidsaktiviteter. Aktiviteter normaliserer tiden offshore, og skaper oppbrudd i rutinen; jobb, mat og søvn.  Det er med på å gjøre tiden meningsfylt. Når jobben er preget av rutine, kan en hobbyaktivitet hvor en utfolder seg kreativt, være med på å gi avkopling.

Relasjon mann-kvinne

Alle mener at det er et gode at begge kjønn er representert på plattformene selv om enkelte var skeptiske til å begynne med. Kvinnenes relasjonene til menn har  sammenheng med hvor de jobber i forhold til mennene. De som jobber tett med menn har gjerne samme type relasjoner til menn som menn har til andre menn. Relasjonene kan være vennskap, kollegialt, leder -  underordnet med videre. De fleste gir uttrykk for at det er viktig å ikke havne oppi et kvinne - mann forhold som kjærester eller elskere fordi det kan undergrave den  respekten de har opparbeidet seg i jobben. Kjønn blir tonet ned. For de fleste kvinnene er det viktig å underkommunisere sine kvinnelige attributter. Vide klær og ikke bruk av sminke er standard for mange kvinner offshore. Dette er uavhengig av hvilken type jobb de har. Men kvinnene i catering trenger ikke i samme grad å underkommunisere at de er kvinner. Fordi de jobber i et ”typisk” kvinneyrke godtar andre at de opptrer som kvinner. Andre kvinner ser det som en fordel at noen andre enn dem er i sentrum for menns oppmerksomhet. Det virker som jobbtilhørighet er avgjørende for hvilke kvinner som er mulige sjekkeobjekt og ikke. Kvinnene i catering er de ”det går an å prøve seg på”, mens de som er blant ”gutta” ikke blir sett på som kvinner på samme måten.

Kvinnens moral oppe til debatt

I Nordsjøen, som på andre arbeidsplasser, har det oppstått romantiske forhold. Noen har satset på varige forhold, mens andre har hatt romanser av det mer flyktige slaget. Informantene kommer med utsagn som ”det var ei dame av den mer sjenerøse typen og hun var glad i mannfolk” eller ”det var jo de som gikk helt av hengslende med all den oppmerksomheten”. Det som kjennetegner de fleste historiene om disse flyktige romansene er at det er kvinnens oppførsel som blir debattema. Det er en natur – kultur dikotomi, der menn blir sett på som nærmere kultur enn kvinner som er nærmere natur, fordi det er kvinnens moral som blir diskusjonstema.[4] Det er hun som trer utenfor de aksepterte normene, og det er hun som kan ødelegge for de andre ved å gi kvinnene stempl som umoralske. Kvinner har seg selv å takke hvis de ikke blir skikkelig behandlet offshore. Med andre ord har en kvinne som blir utsatt for verbal eller annen trakassering sendt ut feil signaler, hun har lagt opp til det selv.
Forpleining blir ofte sett på som ei gruppe som er en sosial faktor pr definisjon. For det første finner en de fleste kvinnene på en plattform her og noe av jobben er å skape hjemlige forhold for de andre på plattformen. Catering er metaforisk ’mødrene’ i den store plattformfamilien.[5] Det er de som skaper ”hjemmemiljøet” med god mat og ryddige og rene rom, samtidig som de er ei gruppe som kommer i kontakt med mange andre yrkesgrupper offshore. Kvinnene i denne gruppen kan tillate seg å kategorisere menn etter andre kriterier enn de som har mennene som nærmeste arbeidskollega, fordi de ser hva mennene har bak fasaden. Forpleining kommer nærere innpå de private sfærene til de andre.

De må passe

De aller fleste kvinnene opplever det positivt å jobbe offshore i et arbeidsmiljø der det er mange menn. Holdningen er ”hvis du er grei og real selv, får du veldig mye igjen” og ”man lærer seg til hvordan menn er, når man jobber i et mannssamfunn”. Det er kvinnene som må beherske det å være på en mannsarbeidsplass. ”Det er greit med flere kvinner, men de må passe” er en kommentar som går igjen. Kommentaren henspeiler både på det å greie å jobbe så intensivt, men også takle å være kvinne i en relativt marginal posisjon.

Sosiale relasjoner på land

En relasjon som ikke er synlig, men absolutt er tilstede offshore, er forholdet til familie og venner på land. De fleste kvinnene i denne studien har både mann og barn. Mange var mødre da de startet offshore eller har blitt det i løpet av årene som offshorearbeidere og hadde hatt både en og to svangerskapspermisjoner. Å kombinere en jobb offshore og et familieliv på land oppleves som lite problematisk for informantene. Tvert i mot har de organisert seg slik at det er greiere å jobbe offshore og ha god tid når de er hjemme, enn å være i en åtte til fire jobb på land. Noen av mødrene har vært eneforsørgere eller hatt delt omsorg med barnefaren. Mange har et godt nettverk i form av slekt og venner som stiller opp når de er offshore. I mange tilfeller er det samfunnet som problematiserer at ei mor er vekke fra barna.  Det virker som det er kvinnene som tar ansvaret for å legge forholdene til rette på hjemmebane. Tidligere studier av den mannlige offshorearbeideren og tilbakemeldinger fra mannlige informanter viser at menn som jobber offshore ikke tar samme ansvar for familien. Reisen ut/i land med helikopter er en sentral del av det å jobbe offshore. Reisen har blitt karakterisert som et overgangsritual, men  mange opplever hele offshoreperioden som en marginalfase. Man reiser fra noe, befinner seg vekke fra det ”normale” samfunnet og reintegreres i dette samfunnet igjen etter at offshoreperioden er over.  For mange starter turen offshore lenge før de reiser ut, overgangen fra normal aktivitet på land til en aktivitet som er rettet mot jobben offshore, skjer før de drar. Dette gjelder i første rekke for kvinner. Mange kvinner planlegger livet til familien for perioden hun skal være borte. Hun ordner, rydder og legger ting til rette slik at ulempen ved å være borte blir mindre for de som er igjen hjemme. Menn er mer ”en sjel og en skjorte” når de dra hjemmefra.

[1] Moore, Henrietta; A passion for a difference essays in anthropology and gender.  Cambridge 1994
[2] Bateson, Gregory;  Steps to an ecology of mind. Chicago 2000
[3] Douglas, Mary; Natural Symbols : explorations in cosmology.  London 1996
[4] Ortner, Sherry; ed.  Rosaldo, Michelle Zimbalist and Lamphere, Louise; Is Female to Male as Nature is to Culture? Woman, culture, and society Stanford University Press, 1974
[5] Solheim, J, og  Hanssen-Bauer, J.   Kompleksitet og fellesskap på en Nordsjø-plattform : rapport fra et besøk på Statfjordfeltet Rapport / Arbeidsforskningsinstituttene, Arbeidspsykologisk institutt, Prosjektgruppe Arbeidsmiljø på kontinentalsokkelen ; 108/83 Oslo : Arbeidsforskningsinstituttene, Arbeidspsykologisk institutt

Å bli sett
Kvinner 9
Ndt-kontrollørlærling Synnøve Hurlen på Ekofisk 2/4 B

Identitet og selvrepresentasjon er sentrale begrep i forståelsen av kvinners identitet på en plattform. Men hvordan ble og blir kvinnene offshore sett av andre? Det å bli sett eller bli anerkjent handler også om at lover og regler tar hensyn til at folk er ulike. I sikkerhetsbestemmelsene av 1976 er det ingen paragrafer som henviser til at boligkvarteret skal være innredet og utstyrt for begge kjønn. Den gang stod det ”…inneholder de nødvendige rom for innkvartering av de personer som til  enhver tid oppholder seg på anleggene”.[1] Kjønn var fraværende. Å drive med oljeutvinning var en jobb for menn. I forskriftene fra  1979 tas det hensyn til at begge kjønn er representert.[2] 

Alle posisjonerer seg og har sitt ståsted, det gjelder også de som ser kvinnene utenfra og formidler sitt syn videre. De offentlige media vil fortelle om pionerene i Nordsjøen, arbeidskonflikter og de spesielle episodene. De forskjellige bedriftsmagasinene sier noe om selskapets identitet: ”Vi er for kvinner offshore, og vi lar dem få mulighet, vi ønsker å bli framstilt som et selskap der likestilling er viktig”. Men mens den positive kvinnen blir framstilt i portrettintervjuer, blir den negative kvinnen framstilt som gruppe. Det skjer en stigmatisering av kvinner i reproduktivt arbeid som klagende og misfornøyde. De det er interessant å fortelle om, er de spesielle kvinnene som får en stilling for første gang, gjerne en stilling med høy anseelse som tidligere har vært forbeholdt menn. Ulike jobber har ulik gjennomslagskraft når det gjelder å gi sin skildring av jobben. Fortellingene om slitet i de tøffe maskuline yrkene får mer gehør enn slitet i de fysiske omsorgsyrkene.
Å bli sett kan også tolkes som det at andre ser hva man gjør. Mange som jobber i Nordsjøen erfarer at de blir sett på som personer som tjener godt og har mye fri. De blir sett som folk som har det bedre enn andre. Hva som skjer når de er ute i Nordsjøen, er noe naboer og venner ikke har kjennskap til. De møter liten forståelse i hjemmemiljøet for hvordan de har det på jobb.

[1] Industridepartementet – Sikkerhetsforeskrifter for produksjon m.v. av undersjøiske pertoleumsforekomster. Kgl res. Av 9. juli 1976
[2] Oljedirektoratet; Midlertidige forskrifter for boligkvarter på produksjonsanlegg m v  1979

Å være kvinne offshore
Kvinner 3

Intensjonen med prosjektet har vært å se på kjønnsaspektet ved de ulike jobbene på en plattform. Er de egenskapene som blir vurdert som  kvinnelige eller mannlige viktig for hvordan personen som innehar jobben blir vurdert. Offshoresamfunnet er i høyeste grad et kontraktbasert samfunn. Hva en gjør blir ofte viktigere enn hvem en er. Den sosiale identiteten offshore er i hovedsak knyttet til jobb. Hvor en kommer inn i organisasjonen har betydning for hvilke områder en har tilgang til, og hvem en omgås.
Selv om sosialt kjønn overskygger biologisk kjønn, betyr det ikke at det er likestilling. Fortsatt  utgjør kvinner under 10% av arbeidsstyrken, og arbeidsplassen er i hovedsak basert på menns premisser. Både kvinnene i typiske produksjonsjobber og i servicejobber må forholde seg til menn, om enn på ulik måte. Før kvinnene begynte i Nordsjøen var plattformene mannsamfunn. Store deler av plattformen var såkalte bak scenen områder, men da kvinnene kom ble plattformsamfunnet mer normalisert. Språket ble bedre, pornobildene færre og rensligheten økte. Alle er enige om at miljøet med kvinner er bedre, at kvinner utgjør en forskjell. De fleste er også enige om at de kvinnene som er der, de må passe.

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower