Operasjon oppjekking Print
Innsynkningen av havbunnen under Ekofiskfeltet blir avdekket
Ekofisktanken 1975
Ekofisktanken 1975
Ekofisktanken 1989
Ekofisktanken 1989

av Trude Meland

”Jeg var vekke fra komplekset i flere år, var på de uteliggende plattformene. Da jeg kom tilbake i 1984, merket jeg at båtlandinga som sto 4-5 meter over sjøen var forsvunnet. Og når det gjalt antall ringer på tanken så var det færre enn da jeg sist jobbet på komplekset" Det fortelle Steinar Undheim i et intervju med Ragna Ervik. Ekofisksenteret hadde sunket, og det fortsatte å synke.[1]

Sent høsten 1984 ble det oppdaget at plattformene på Ekofisksenteret var nærmere havoverflaten enn da de ble installert. Flere målinger ble satt i gang for å kartlegge innsynkningsraten. Det ble klart at havbunnen på enkelte steder sank med mellom 40 og 50 cm i året. Våren 1985 lå plattformene 2,5 meter dypere i vannet enn da de ble installert. Den største innsynkingen hadde skjedd under Ekofisksenteret.

I motsetning til mange andre felt i Nordsjøen ligger Ekofisk-reservoaret i krittstein. Det var tidlig knyttet stor usikkerhet til hvordan feltet ville oppføre seg under produksjon. Trykket i reservoaret var usedvanlig høyt, og det hadde aldri tidligere vært produsert store mengder olje i krittreservoarer med så stort trykk. Spørsmålet var om en reduksjon i trykket i reservoaret ville føre til at bergartene ikke kunne motstå tyngden fra bergartene over oljefunnet. Mulighet for innsynking var nevnte allerede i søknaden om prøveproduksjon i 1970. Men man regnet da med at tre km med masse over reservoaret ville holde. Men massen var for løs, og den sank inn.

Innsynking av reservoar som produserer olje eller gass var et kjent fenomen. Når vesken eller gassen tas ut, synker trykket og strukturen i steinlaget hvor oljen eller gassen ligger, må bære større del av tyngden av berglagene over. Kritt er et mykt materiale og når trykket synker blir krittlaget presset sammen. Det viste seg at de tre tusen meterne med stein som lå over reservoaret var ikke sterkt nok. Og sammenpressingen forplantet seg oppover til havbunnen. Spørsmålet var så om dette var noe en kunne leve med? Hovedutfordringen var den såkalte hundreårsbølgen, en teoretisk beregning over hvor høye bølger det i en gitt situasjon, under gitte værforhold, kan bli i Nordsjøen i løpet av en hundreårsperiode. Det ble fastslått at installasjonene på Ekofisk ikke ville motstå en slik bølge.

[1] Intervju Steinar Undheim, mekanisk tilrettelegger på Ekofisk 2/4 Q, av Ragna Ervik, hovedfagsstudent UIB. 13.04.2003

Jekking er løsningen
Hydrauliske kraftenheter
Hydrauliske kraftenhetene

Helt siden de permanente plattformene kom på plass på Ekofiskfeltet har det blitt sprøytet gass tilbake i formasjonen fra 2/4 Charlie. Dette fungerte som en bremse på trykkfallet i reservoaret, og ble i hovedsak gjort for å øke produksjonen. Etter innsynkingene ble kjent, ble mengden gass som ble ført tilbake økt. Men dette var ikke nok til å stoppe utviklingen. Minst 30 forskjellige metoder ble diskutert for å løse problemet. Ingeniører fra hele Europa var involvert. Oppjekking ble tidlig foreslått, men ble snart avfeid som urealistisk. En regnet med at med så store plattformer, og mengder av rør og ledninger som koblet dem sammen, ikke ville gå. Men etter at alle andre alternativer var vurdert, sto bare oppjekking igjen. Den endelige beslutningen om å heve de åtte stålplattformene, de to flammetårnene og brustøttene med rundt seks meter ble tatt i 1986. Dette var, som mye annet på Ekofisk, snakk om å bryte barrierer, finne nye løsninger og sette dem ut i live. I løpet av to år ble ca 120 jekker produsert, hydrauliske styringssystemer og kontrollsystemer klargjort og sommeren 1987 var alt klart for oppjekkingen. Sommeren før var det sørlige flammetårn sammen med de to brustøttene ut til det hevet over syv meter ved hjelp av kranlekteren DB 102. 

Allerede i januar 1987 begynte forarbeidet til oppjekkingen ute på plattformene. Det første som ble gjort var å bygge stillas alle steder hvor det videre arbeidet skulle skje. 2500 meter med føringsskinner med manuelle kraner ble montert. I tillegg måtte en rekke rørledninger og tanker flyttes for å få plass til skinnene. 214 hydrauliske kraftenheter som skulle forsyne jekkene med hydraulisk kraft ble satt på plass og til slutt ble jekkene montert og gjort operasjonelle, slik at vekten som plattformbeinet normalt holdt, ble overført til jekkene. Den første milepælen var 31. mai, da det første plattformbeinet ble kuttet. En meter av beinet på Riser plattformen ble kuttet av for å gi plass til sammenboltede flenser. Dette var selve columbi-egget i prosjektet.

Når flenser var montert på alle plattformbeina var alt klart til selve oppjekkingen. Først ut var Ekofisk 2/4 H. 16. juni 1987 kl. 03:48 ble jekkene satt i gang. På knappe 12 timer var den 10.500 tonn tunge dekksdelen hevet med 6,4 meter. Forlengelsesdelene ble satt på plass og plattformen satt nedpå igjen. Etter dette sto 2/4 R-plattformen for tur. 15. august ble denne plattformen hevet med seks meter. Operasjonen tok i underkant av ett døgn. Den 17. august var det klart for å jekke de fire plattformene sør for Tanken; 2/4 P, 2/4 C, 2/4 FTP og 2/4 Q. Ved å jekke disse fire plattformene pluss brustøttene samtidig, minimerte en antallet rørledninger og kabler som måtte kuttes. Bare de som gikk inn til tanken måtte skjæres over.  I mellomtiden var det nordlige flammetårnet og 2/4 G blitt hevet ved hjelp av kranfartøy. 2/4 S var den nyeste plattformen. Den var høyere enn de andre og trengte ikke heves. Tirsdag 18. august 1987 var selve jekkingen fullført. Operasjonen hadde tatt 14 timer og 24 minutter. Da sto alt etterarbeid igjen med fjerning av jekkeutstyr og å få installasjonene tilbake i drift. Fra jekkingen av Ekofisk 2/4 H startet til siste plattform var på plass hadde det gått med 2500 dagsverk à 12 timer. Produksjonen var i gang igjen på Ekofiskfeltet den 4. september 1987. Selve Ekofisktanken kunne ikke jekkes opp, og sommeren 1989 fikk den montert en ekstra beskyttelsesvegg på utsiden. Oppjekkingen av plattformene på Ekofisk var en suksess. Men innsynkingen fortsatte, om enn i et lavere tempo.

Hotellet ferdig jekket
Ekofisk 2/4 H ferdig oppjekket
Jekking av 2/4 H steg for steg
Jekkene settes klar til bruk
Jekkene blir satt på plass
Plattformbeina blir kuttet
Plattformbeina blir kuttet
Avkuttet plattformbein fjernes
Det første plattformbeinet er kuttet av
Flensene settes på plass
Flensen blir satt på plass
Jekkene settes på plass
Jekkene settes på plass
Boltene festes på plattformbeina
Ved hjelp av manuelle kraner på føringsskinnene blir selve jekken satt på plass
 

Første fase: forarbeid

Først montertes stillaser, føringsskinner, støttebjelker, hydrauliske kraftenheter og jekkene. På Ekofisk 2/4 H ble det montert fire jekker på hvert bein, på de andre plattformene ble to jekker montert. Hvert plattformbein ble så kuttet og utstyrt med boltede flenser. For å utstyre beina med flenser ble vekten av plattformen overført til jekkene. En seksjon på en meter av plattformbeinet ble fjernet og flensene ble satt inn og sveiset fast.
Rørledningene til Emden og Teesside ble kuttet.

 

Andre fase: Oppjekkingen

1 – Det ble foretatt siste sjekk av utstyret. Jekkene ble hevet opp til øverste jekkebjelke og det ble satt en nullreferanse på samtlige jekker.

2 – Plattformen ble hevet opp og klar av ledeklossene. Denne operasjonen krevde eksakt kontroll, og ble foretatt i korte steg, nøye overvåket ved hvert plattformbein av folk under.

3 – Når plattformen var klar av ledeklossene, ble den jekket 6,4 meter opp. Underveis var et stopp for å deaktivere flatjekkene. Flatjekkene var aktivert fra starten for at plattformen skulle kunne bevege seg litt i første fase. Et teflonbelegg med liten friksjon gjorde dette mulig uten at jekken kom ut av stilling. Da flatjekken ble trukket tilbake var forbindelsen mellom jekken og plattformen stål mot stål, og dermed utgjorde den en stiv forbindelse.

4 – Forlengelsesstykkene ble satt på plass og de nederste boltene ble festet.

5 – Plattformen ble senket ned på forlengelsesstykkene.

6 – Boltene på de øverste flensene ble festet mens vekten fortsatt var på jekkene.

7 – Vekten ble overført til de forlengede plattformbeina.

8 – Operasjonen avsluttet

"Can do attitude"
Natt
Det ble jobbet både dag og natt

Lars A. Takla i intervju med Kristin Øye Gjerde, 19. desember 2002 (utdrag)

Lars A. Takla var sjef for partnersamarbeid og langtidsplanlegging, investeringsbudsjetter og den slags i 1984 da nyheten om innsynkingen kom i desember 1984.

- Vi sendte ut et fartøy og målte dybden, og fant ut at det var blitt tre meter dypere. Det var jo et veldig sjokk for oss. Det hadde vært en diskusjon i starten, siden krittet i reservoarene var så  porøst, om det kunne klappe sammen. Men alle regnet med at tre km med masse over ville holde. Men det viste seg at denne massen var såpass løs at det sank inn. Vi begynte å lure på om dette var slutten. Noen meter til, så ville man komme opp i kritisk bølgehøyde for konstruksjonskriteriene for plattformene. Alle var i sjokk, og vi satte i gang masse studier for å se hva som skjedde og hvordan vi kunne motvirke det. Trykkendringene som skjedde i reservoaret, gjorde at man måtte justere produksjonen. Men det finnes en ”can do attitude” i Phillips. Først var man i sjokk ”Jøss, hva kan man gjøre med dette, det er et umulig problem”, og så var det ”Nei, dette skal vi løse”. Minst tretti forskjellige metoder ble diskutert. En masse ingeniørfirmaer over hele Europa var involvert, og vi fikk en mengde brev med gode ideer om hvordan man skulle ordne det. Dette med oppjekking kom opp relativt tidlig, men det ble blåst av som en Donald Duck-løsning. Det ville ikke være mulig med disse svære plattformene og med en mengde rør og ledninger som koblet dem sammen.  Men etter å ha gått gjennom alle alternativene sto oppjekking av stålplattformene igjen, og så satte vi en ring rundt tanken. Oppjekkingen skjedde i 1987, og ringen kom på plass i 1989.

- Vi fikk veldig liten tid på oss pga. innsynkingen, så vi måtte finne en løsning raskt. Det ble et enormt arbeid. Vi produserte ca. 120 jekker, pluss de hydrauliske styringssystemene og kontrollsystemer. Vi måtte jekke nøyaktig likt, slik at plattformen ikke ble skjev. Det ble en kjempeoppgave å forlenge kabler samtidig som man jekket, slik at produksjonen kunne foregå uten avbrudd. Vi hadde et spesialteam i sving som jobbet med alle forbindelsene mellom plattformene. Vi gikk jo inn og gjorde en del ting strømløst. Så alle disse forberedelsene for å unngå nedstenging var omfattende. Hundrevis av sveisere var i sving og sveiset på støttene for jekkene. Jeg kom ut som offshore manager høsten 1985, og satt midt oppi dette arbeidet som gikk fram til 1987. Jeg var ute da den første plattformen, Hotellet, ble jekket. Dette var nærmest en test. Man kunne ikke jekke hotellet samtidig med de andre plattformene. For det var en bro på ca. 100 meter som gikk bort til Tanken. 

- Da vi begynte hadde vi et kontrollsenter hvor jekkedirektøren satt. Jeg hadde normalt kontor og beredskapsrom på Hotellet, men vi etablerte et midlertidig senter på Tanken. Det oppsto forsinkelser  på halvannet døgn fordi det ble for mye vind og bølger. Vi hadde egne folk fra værvarslingen som jobbet fast på Ekofisk på den tiden der. De fikk rapporter fra alle værstasjoner i Europa, slik at vi ikke skulle gå i gang med noe med dårlig vær i vente. Hotellet er omtrent så stort som et tietasjes hus, og jeg husker jekkesjefen sa ”Jeg går ut fra at dere har regnet skikkelig nå, tyngdepunktet på plattformen, at det ikke blåser over”. Vi kunne berolige ham, for mye av det tunge utstyret var lavt nede. Iallfall, gikk det veldig bra. Det var veldig gøy å være med på, og jeg tror det er en av de store ingeniørprestasjoner som er gjort her i Norge. Jeg husker vi hadde 3.200 mennesker ute, og da kan man gange det med tre for å få med alle som var involvert. Over hele Europa ble det bygd jekker og mellomstykker. Alt skulle transporteres ut, og tidsrammene var knappe. Supplybåter kom fra alle havnene i Europa, så det var en enorm logistisk utfordring. Men det var jo moro å ha vært med på det.

- I den perioden kjøpte vi en leilighet i Spania, så etter oppjekkingen reiste jeg ned der, var borte i 14 dager. I løpet av de 14 dagene jekket man resten av riggene, så man var omtrent ferdige da jeg kom tilbake.

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower