Plattformledelse Print
Plattformsjef
Plattformsuperintendent
Plattformsjef Jan Aaserød

Yrket:
Plattformsjefen er øverste leder på en installasjon. Han eller hun har det øverste ansvaret for sikkerheten til personalet og plattformen. Plattformsjefen skal se til at det opereres innenfor sikkerhetsnormene som operatøren har satt og som myndighetene krever. For å dekke rotasjonsordningen er det tre plattformsjefer på hver installasjon.

Mye av arbeidstiden for en plattformsjef går med til møtevirksomhet og informasjonsutveksling. Arbeidsdagen strekker seg gjerne fra 7 om morgenen til 21 - 23 om kvelden. Allerede før syv starter første møte med ledergruppen hvor nattens hendelser og eventuelle avvik blir gjennomgått. Så går turen innom bore- og brønnleder for å sjekke hvordan produksjonen går. Klokken åtte er det morgenmøte over telefon med ledelsen på land. I møtet som varer alt fra 10 minutter til en time gjennomgås Helse, Miljø og Sikkerhet (HMS),  produksjonsresultater og avvik i forhold til plan.

Klokken ni er det tid for kaffe i en av kaffebarene om bord. Deretter går plattformsjefen rundt og følger opp aktiviteter og prosjekter som er på gang. Det kan være alt fra vedlikeholdsprosjekter i produksjonsdelen til modernisering av boligkvarteret. Denne tiden på dagen blir også brukt til forefallende kontorarbeid som å svare på e-post.

Lunsjen som er et ett av hovedmåltidene om bord, inntas i 12-tiden. Klokken ett er det tid for nye møter med drifts- og vedlikeholdsledere for å snakke om organisasjon og ledelse. Klokken fem er det såkalt SBP-møte (samtidig boring og produksjon) med ledere og hovedverneombud. Her diskuteres dagens HMS-saker samt status for arbeidet, og det gis sikkerhetsklarering for arbeidet neste dag. Dette skal sikre at det ikke foretas arbeider samtidig som kommer i konflikt med hverandre. Med stor aktivitet i høyt tempo er god informasjon og kommunikasjon viktig for sikkerheten.

Klokken seks har plattformsjefen ”ny om bord samtale” med eventuelle nykomlinger som har kommet med helikopteret den ettermiddagen. Klokken syv er det endelig middag og slutt på arbeidsdagen for de som går dagskift. Men for plattformsjefen er det ikke til å unngå at noe kontorarbeid må tas på kveldstid, selv om dette ikke er noen hovedregel.

Utdanning / erfaring:
Bakgrunnen til en plattformsjef kan være veldig forskjellig. Noen har gått gradene så og si fra hjelpearbeider og oppover. Mens andre er utdannet sivilingeniør og arbeider som plattformsjef i en periode som ledd i offshore kompetanseoppbygging og videre avansement i organisasjonen.

Plattformsjef Arild Helle
Plattformsjef Arild Helle
Den yngste plattformsjefen
Teddy Boadhurst
Teddy Broadhurst på Ekofisksenteret

Fredrik Broadhurst intervjuet av Kristin Øye Gjerde, 29. november 2002 (utdrag)

Teddy Broadhurst hadde en fargerik fortid bak seg som jernbanebygger og gruvearbeider i Australia da han begynte å jobbe på Gulftide som 22 åring. Fire år senere, i 1976, avanserte han til tidenes yngste plattformsjef på Vest-Ekofisk 2/4 D, bare 26 år gammel. Året etter ble han plattformsjef på Ekofisk 2/4 B like etter utblåsningen, med ansvar for opprensking av plattformen og få "pengemaskinen" i drift igjen. Nå er han seniorrådgiver i ConocoPhillips. 

Den første ansettelsen på Ekofisk skjedde julen 1971. - Jeg kom hjem til Norge fra Australia første juledag, og det var kaldt og surt, forteller han. - Etter å ha truffet kamerater og familie tenkte jeg at jeg kanskje skulle roe av lite grann og se om jeg kunne finne meg en midlertidig jobb. I avisen sto det om oljeindustrien. Jeg hadde hørt at det fantes et hyrekontor. Det var oppe i Ankerbygget i andre eller tredje etasje. Canam (Can American) het selskapet. Det drev riggen Gulftide. Det var et søsterselskap av ODECO som drev "Ocean Traveler". Canam var et canadisk selskap. Men på hyrekontoret var det ingen ledige jobber så jeg måtte bare snu. Men halvveis ned trappene kom jeg på at jeg ikke hadde fortalt at jeg hadde vært i Australia og jobbet der og kunne språket. Dermed gikk jeg opp igjen. Enden på visa var at akkurat syv dager senere var jeg ute på plattformen. Dette var i januar i 1972 ikke mange dagene etter at jeg kom hjem. Siden har jeg vært i oljeindustrien. 

Roustabout på Gulftide

- Jeg begynte som roustabout eller hjelpearbeider på norsk. Gulftide hadde prøveproduksjon for Phillips Petroleum. Trolig på grunn av språkkunnskapene ble jeg ganske snart plassert inn i crewet som håndterte selve prosessen. Den 12. februar 1973, året etterpå, ansatte Phillips sine første operatører på feltet. Vi som var i Canam ble ansatt uten noen søknadsprosesser, helseundersøkelser eller noen ting. Jeg husker et skjema ble fylt ut, og etter at jeg hadde signert gikk jeg fra å være Canam-ansatt til å være Phillips-ansatt. Vi gikk jo ned i lønn, men lærte etter hvert at det ga status å jobbe for et operatørselskap. Dessuten var det en sikker jobb.
Da vi ble ansatt i Phillips kom vi inn i et opplæringsprogram. Det var en utrolig energi som ble utløst for å lære om prosess og de nye plattformene som skulle komme. Vi fikk lærebøker og leste og brukte hele fritiden. Da var det slutt på kino og film. Vi leste og leste, men det var ikke noen plikt vi følte vi hadde. Vi var veldig ivrige, og det var ingen trussel om at hvis du ikke leste eller bestod eksamen så mistet du jobben. Det var helt spesielt, men det var kanskje sånn at noen viste denne entusiasmen og så smittet det over på andre. Det var også et veldig godt miljø og vi tok vare på hverandre. Var det noen som ikke forstod og trengte litt mer tid, satte vi oss i små grupper og gikk gjennom dette. 
Phillips hadde en egen opplæringsavdeling og sendte ut bøkene i forskjellige moduler. Det gikk blant annet på prosess og ventilkurs. Bøkene var på engelsk. Mye av det var i fra prosessindustrien fra raffineri som Phillips hadde i Statene. Opplæringen var til stor hjelp da vi begynte å jobbe på Ekofisk 2/4 A.

Karrieremulighetene

- Hvis du ville og kunne var det absolutt muligheter til å gjøre karriere i Phillips. Jeg ble ansatt 12. februar 1973, og allerede på høsten 1975 ble jeg sendt til Ekofisk Delta for å være avløser for plattformsjefen der. Jeg ble ansatt som operatør i Phillips. Vi som jobbet i drift eller produksjonen var de som hadde muligheten til å avansere som plattformsjef. På den tiden het det production supervisor. I 1976 fikk jeg den jobben permanent, og jeg var den yngste norske plattformsjefen Phillips har hatt gjennom historien. Jeg var da 26 år. Jeg jobbet som plattformsjef på forskjellige plattformer. Jeg begynte på Ekofisk 2/4 B bare dager etter utblåsningen. Da fikk jeg ansvar for å renske opp og bygge det hele opp igjen. Det var en svært viktig plattform, kanskje den største gullgruven for Phillips sine aktiviteter gjennom alle tider, hvis en skal se på en enkel plattform.

Den yngste plattformsjefen

- Jeg har aldri hatt noen mål om å bli noe stort eller svært. Alle plasser jeg har vært har jeg vært den jeg er og vil være, og så er det blitt sånn. Jeg liker å jobbe. Så jeg jobber kanskje hardt og mye og trives veldig godt med det. Jeg har alltid kunne snakket flytende engelsk, og det har nok vært viktig. Dessuten skyldtes det ikke minst at mulighetene var der.
Etter jobben som plattformsjef fikk jeg jobben som "outline superintendent". Da hadde Ekofisk vokst dramatisk med mange plattformer. Området var det delt inn i tre ansvarssoner; Ekofisk-senteret, nord-feltet og sør-feltet. En stilling het "Outline Superintendent South", og "Superintendent North" og "Complex Superintendent". Plattformsjefene på alle plattformene var kandidater til den jobben. Den hadde jeg i mange år. Etter det var jeg driftsdirektør for Ekofisk-senteret. Som driftsdirektør er normal arbeidstid fra seks til seks, men i den jobben jeg hadde, var det opp klokken fem og mange ting som skulle gjøres før vi skulle rapportere til land. Vi holdt på lenge og var i seng mellom 10 og 12 og noen ganger enda senere. Det var mye møter, brev, telefoner og sekretærer som skrev ned alt. Men jeg likte meg veldig godt og da jeg ble spurt om å jobbe på land trodde jeg det bare var et liv, og at det var offshorelivet. Jeg flyttet på land da jeg ble spurt om å være med i Ekofisk II-prosjektet, og jeg fant ut fort at det var et interessant liv på land og.

Kvinnelig plattformsjef på Ekofisk 2/4 K og 2/4 B
Elisabeth Aarvaag
Elisabeth Aarvaag foran derricken på Ekofisk 2/4 K

Elisabeth Aarvaag i intervju med Kristin Øye Gjerde, 10. januar 2003. (Utdrag)

Elisabeth Aarvaag ble ansatt i Phillips i januar 1981. Hun ble den første kvinnelige plattformsjef i Phillips, og den andre i Norge. Elf hadde ansatt en kvinnelig plattformsjef på en mindre plattform tidlig på 1980-tallet.  Elisabeth hadde en solid faglig bakgrunn med utdanning innen kjemiteknikk og petroleumsproduksjon fra NTH. Etter å ha gått gradene innen organisasjonen og vært involvert i vanninnsprøytingsprosjektet både på prosess- og reservoarsiden, ble hun plattformsjef på vanninnsprøyting- og produksjonsplattformen Ekofisk 2/4 K – B i september 1992.

Fornorsking av ingeniørmiljøet

Fra 1979 rekrutterte Phillips ingeniører aktivt fra norske utdanningssteder, i første rekke fra NTH. Seks til sju nordmenn ble ansatt hvert år tidlig på 1980-tallet, og alle disse ble ansatt som "trainees", dvs at de skulle rotere gjennom flere avdelinger over en to års periode, før de spesialiserte seg. Elisabeth begynte i prosessavdelingen og ble kastet inn i design av nødavstegningsfilosofi (ESD) for en testseparator som skulle brukes i prøveprosjektet for vanninnsprøyting på Ekofisk-feltet. - Det var kjempeinteressant, og også veldig lærerikt, samt at det for meg illustrerte noen kontraster mellom norsk og amerikansk utdanning, forteller Elisabeth. - Mens våre amerikanske kolleger lett sto opp i alle sammenhenger for å argumentere for sitt syn, og en presentasjon var en tilsynelatende dagligdags affære, så var dette noe vi nordmenn først lærte ”the hard way” etter at vi kom i arbeid for Phillips.
Etter et knapt år i prosessavdelingen ble jeg og to kolleger sendt til Odessa i USA for et fire måneders opplæringsprogram. Der jobbet jeg i reservoar- og i produksjonsavdelingen. Jeg husker godt at vi designet stimuleringsjobber som økte produksjonen i nikkepumpe brønner fra tre til fem fat pr dag – og dette ble betraktet som en suksess!  Ellers var det lett å skaffe seg en bedre forståelse av infrastrukturen i et olje- og gassproduksjonsanlegg – det var bare å kaste seg i bilen, og kjøre ut  mellom sanddynene og se på det! Boreoperasjoner og brønnoverhaling var det også lett å få sett på nært hold.

Planlegging av vanninnsprøytingsprosjektet

- Etter oppholdet i prosess med fokus på ESD-logikk for vannseparator, og etter returen fra sorgfrie USA, begynte jeg i reservoaravdelingen i august 1982. Der jobbet jeg med langtids produksjonsprognoser og reserve bookings. Våren 1983 inkluderte vi for første gang Ekofisk vanninjeksjon i prognosene, og dette økte reservene med 173 millioner fat. I ettertid kan man jo si at det var et forsiktig estimat! Mye godt arbeid er gjort på vanninjeksjon etter dette, og reservene har nok økt mange ganger dette tallet. Men det var stor usikkerhet knyttet til vanninnsprøyting i kalk på det tidspunkt, og jeg husker at det ble gitt noen endrede avskrivingsregler i denne forbindelse som resulterte i syrlige kommentarer i norsk presse. Etter at de nødvendige godkjennelser ble gitt startet prosjektet som resulterte i vanninnsprøytingsplattformen 2/4 K som stod på plass med en bro til Ekofisk 2/4 B i 1986.
Etter at jeg hadde jobbet med produksjonsprofiler kom jeg over i feltavdelingen, og jobbet med feltutvikling. I tillegg til Ekofisk som er hovedreservoaret, er det seks andre store felt der ute som måtte sloss om oppmerksomhet. Ekofisk var den store stjernen naturligvis. Jeg jobbet med et par av disse. Satte opp simuleringsmodeller, og var ute og testet brønner. Det var kjempeinteressant. Stimuleringsprogrammet ble laget på land, syrebåt bestilt fra UK, og perforeringsintervallene ble bestemt når loggene var tilgjengelige. Og så var det ut for å gjøre selve jobben, starte opp brønnen med opprenskingstrømning (clean up flow) ut på flammebommen og alt det som hører til. Så var det på land igjen og analysere resultater. I den perioden jobbet jeg en del offshore. Men ikke på fast rotasjon.

Plattformsjefen

- Ekofisk 2/4 K var vanninnsprøytingsplattformen som ble startet opp i 1986, mens Ekofisk 2/4 B hadde produsert store mengder olje og gass der ute siden tidenes morgen - plattformen ble satt i produksjon i 1973, tror jeg. Jeg startet som plattformsjef på Ekofisk 2/4 K - B i september 1992, og var der til februar 1995. Det var stor fokus på å få nok vann i bakken, for å hindre sammensynkningen i reservoaret og påfølgende innsynking av havbunn. Mens jeg var der, fikk vi inn ”West Omicrom”, en Smedvig rigg, for å produsere vann til oss, slik at vi kunne sprøyte inn enda mer vann. I tillegg til West Omikron fikk vi også mannskapet fra Ekofisk 2/4 D boende hos oss som et reisemannskap da Ekofisk 2/4 D ble avmannet i 1993 - 1994. Samtidig med dette pågikk det et oppgraderingsprosjekt av borerigg og riggkraner på Ekofisk 2/4 K for å montere rørhåndteringssystemer. Etter at dette var på plass var det boreaktiviteter. Så Ekofisk 2/4 K - B ble ganske stort etter hvert, og med mangfoldige arbeidsoppgaver.

Innsynkingen og vanninnsprøytingsprosjektet

- Det var Ekofisk-senteret som hadde størst og hurtigst innsynkning, mens både hastighet og total innsynkning falt av utover flankene. Ekofisk 2/4 K sprøytet inn vann i hele Ekofiskreservoaret og spesielt under senteret. Det ble boret avviksbrønner for å nå størst mulig del av reservoaret med vannet. Ekofisk 2/4 K hadde mange brønner som ledet vannet mot sentrum rett under selve senteret, og naturligvis i nord der Ekofisk 2/4 K og B lå. Kun noen få brønner rakk helt ut til Ekofisk 2/4 A på sørsiden. Produksjon av olje og gass medførte at reservoartrykket falt, og kalksteinen kollapset under trykket fra den overliggende steinmassen. Dette hadde muligens vært forutsett, men den store overraskelsen var at tre km med overliggende stein seig etter slik at innsynking i reservoaret forplantet seg til havbunnen.  Innsynkingen på denne tiden var 30 - 40 cm i året! Virkningen på reservoarets produserende egenskaper var usikre, samtidig kunne dette være en belastning på installasjoner, og rørledninger, og endelig medførte dette at installasjoner ble mer utsatt for vinterstormer pga et lavere fribord.
Ekofisk 2/4 B produserte 70 til 80 tusen fat olje i døgnet pluss gass naturligvis. Vi tok sjøvann og behandlet det, drepte alle bakterier og fjernet partikler, og så sprøytet vi det ned i brønnene. Vi behandlet 550 tusen fat injeksjonsvann i døgnet på Ekofisk 2/4 K, og så fikk vi 350 tusen fat i tillegg fra West Omikron. Totalt injiserte vi  800 til 900 tusen fat med behandlet  sjøvann hver dag.
På det tidspunktet der var det bare Ekofisk 2/4 K som sprøytet inn vann. Rundt år 2000 fikk de i tillegg hjelp fra Eldfisk som lager injeksjonsvann til eget bruk og for eksport til Ekofisk-senteret for innsprøyting der. Ekofisk har hittil ikke reinjisert det vannet som produseres.  I og med at Ekofisk har så lang produksjonshorisont; den kan jo faktisk produsere fram til 2040 – 2050, så ville man ikke ta risikoen på å forsure reservoaret. Men det kan jo hende at de ser annerledes på saken framover. Jeg vet ikke hvilke planer det er for det.

Elisabeth Aarvaag 1
Grilling på Kilos akterdekk, med gode venner Jakob til venstre og Svein til høyre
Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower