Ekofisktankens historie Print
Oljelagertank i betong
Ekofisktanken
Glidestøping på Ekofisktanken i Hinnavågen

av Kristin Øye Gjerde

Da prøveproduksjonen startet på Ekofiskfeltet, ble råoljen lastet i tankskip og gassen brent av. Dette systemet var ikke holdbart på lenger sikt. Bøyelasting var sårbart ved sterk vind og høye bølger. Alt for ofte ville tankskipene måtte forlate lastebøyene og produksjonen stanses.  

For å kunne følge utbyggingsplanene for feltet, ble det besluttet å bygge en stor oljelagertank i betong som skulle stå på Ekofisksenteret. Med en slik lagertank på plass kunne produksjonen foregå uten avbrudd i alt slags vær. Det franske selskapet C.G. Doris fikk kontrakten på byggingen av tanken. Deretter foregikk alt i rekordfart. Det norske entreprenørselskapet Ing. F. Selmer vant anbudet på byggingen. Selskapet hadde omfattende erfaring i betongkonstruksjoner fra vannmagasiner, kornsiloer og broer. Nå ville selskapet i samarbeid med Høyer-Ellefsen bygge verdens første oljelagertank i betong.

Men hvor skulle tanken bygges? Først ble Dirdal i Gjesdal kommune i Rogaland vurdert som et alternativ. Men på grunn av lokal motstand og problemer av geoteknisk art, ble Dirdalsalternativet forkastet. I Stavanger ble imidlertid alle motforestillinger effektivt ryddet av veien med den handlekraftige ordføreren Arne Rettedal i spissen. Byggingen av bunnseksjonen i tørrdokk startet opp i Jåttåvågen ved midten av juni. Arbeidet pågikk for fullt hele sommeren og videre utover høsten. I februar 1972 kunne bunnseksjonen slepes ut på dypt vann i Hillevåg, der arbeidet med glidestøping av veggene fortsatte.

Etter planen skulle Tanken ferdigstilles 1. august 1972. Denne tidsplanen sprakk med nesten et år, og det var flere årsaker til det. Blant annet var Veritas, som skulle godkjenne konstruksjonen, usikker på om den var sterk nok. De forlangte forsterkninger både med hensyn til armering og bunnseksjonens tykkelse. Konstruksjonen ble testet i en bølgesimulator ved NTH i Trondheim. Her ble en modell av Tanken utsatt for hundreårsbølgen for å måle belastningene på strukturen.

Konstruksjonen ble støpt med ni lagerceller i sentrum av Tanken. Rundt lagercellene ble det bygd en bølgebrytervegg med store huller i der vann kunne renne inn og ut. 21. juni 1972 hadde konstruksjonen nådd sin fulle høyde, men enda skulle mye utstyr om bord før den var ferdig. Tanken skulle kunne ta i mot 350.000 fat råolje i døgnet. Det ble også bestemt at Tanken skulle huse prosessutstyr for olje og gass. Det ekstra utrustningsarbeidet gjorde at utslepet av Tanken ble elleve måneder forsinket slik at den var på plass på feltet først 1. juli 1973.

Kilde: Gjerde, Kristin Øye, Stavanger som oljeby. Stavanger kommunes "oljepolitikk" 1965 - 1980, Hovedoppgave i historie 1993, s. 53 - 66.

Utslep av Tanken - "en verdensbegivenhet"
Reiseruten
Ekofisktankens reiserute

Ett år forsinket var Ekofisktanken klar til uttauing på feltet. Slepet var forberedt til minste detalj. Den mest kritiske del av ruten var slepet ut fjorden fra Hillevåg til Høgsfjorden. Siden betongtanken stakk 66 meter dypt, var sjødybden nøye målt, og det var satt ut bøyer som anviste den rette leden. 

Været var strålende og helt vindstille da slepet tok til natt til 21. juni. Langs strandkanten hadde mange tatt oppstilling for å ta begivenheten i øyensyn. Seks slepebåter med tilsammen 45.000 hestekrefter tok fatt på det 215.000 tonn tunge slepet fra Stavanger til Ekofisk.   

Tanken var vel framme på feltet 1. juli. Nedsenkingen skjedde ved at vann gradvis ble pumpet inn i tankene, til den sto på bunnen. På forhånd hadde Norges Geotekniske Institutt foretatt grunnundersøkelser på stedet. Veritas som sto for godkjenningen av operasjonen, fryktet at havbunnen var for ujevn til at Tanken ville stå støtt. I siste øyeblikk ble plasseringen justert litt. Det resulterte i at Ekofisksenteret fikk en karakteristisk knekk, i stedet for å være en rett linje fra sør til nord. Tanken fikk også et stålskjørt langs havbunnen for at ikke havstrømmer skulle kunne grave under den og gjøre Tanken ustødig.

Valget av betong som byggemateriale i Ekofisktanken innledet en helt ny æra i i norsk offshore teknologisk historie. I lederen i Stavanger Aftenblad ble hendelsen kalt "en verdensbegivenhet". Allerede samme år som Ekofisktanken ble tauet ut på feltet, ble den første Condeepen påbegynt i Stavanger. Oljeplattformer plassert på slanke betongsøyleføtter ble en vanlig valgt løsning i norsk oljeutvinning helt fram til midten av 1990-tallet. Da kom produksjonsskip og/eller undervannsteknologiske løsninger inn som gode erstattere for betongkjempene. 

Kilde: Kvendseth, Stig S., Funn! Historien om Ekofisk første 20 år, s. 69 - 78.

Ekofisktanken før slep
Ekofisktanken under slep
Hva ble Tanken brukt til?
Ekofisktanken 1
Ekofisktanken med boligbrakker på toppen
Ekofisktanken 2
Ekofisktanken med fullt prosessanlegg

Ekofisktanken var opprinnelig bestilt og planlagt som lagertank for olje i de periodene det var for dårlig vær til å bøyelaste. Den skulle brukes som buffertank inntil rørledningen til Teesside var ferdig. Deretter ville Tankens viktigste funksjon være som prosessanlegg for olje og gass.

Etter at Tanken kom på plass på feltet sommeren 1973, begynte arbeidet med å bygge på den. Mens den lå i Hinnavågen hadde Tanken fått et ekstra betongdekk, 20 meters dekk med et areal på 7,1 mål, som skulle være fundament for prosessutstyret ombord. Vel ute på feltet begynte arbeidet med å installere et 30 meters dekk. I byggeperioden bodde anleggsfolkene i en brakkeby på Tanken, kalt Umic-city. På det meste huset den 520 mennesker. De bodde, spiste og sov der, mens arbeidet med ferdigstilling av prosessanlegget pågikk.[1]

I denne perioden lå Tanken som en øy uten broforbindelse til naboinstallasjonene. Det var et eget prosjekt å bygge bro til 2/4 P og videre til 2/4 C og FTP. Underveis gikk det galt med den ene broen. Kranen tålte ikke vekten, og broen havnet i sjøen. Men etter noe forsinkelser kom hele brosystemet på plass 23. juli 1974. Deretter kunne arbeidet med å koble sammen rørledningene, som lå på taket av gangbroene, begynne.

I løpet av november var sammenkoblingsarbeidet ferdig, og 3. desember 1974 ble den første råoljen overført til Tanken. Det passet veldig bra, for nå hadde vinterstormene satt inn og bøyelastingen måtte stoppes. De neste 20 dagene fikk Tanken prøve hva den var god for. Lille julaften var det 900.000 fat olje i lagercellene. Ekofisktanken gjorde nytten! I perioden fra desember 1974 fram til oktober 1975, da oljerørledningen til Teesside ble tatt i bruk, var bøyelasting forhindret 40 prosent av tiden. Men takket være Tanken kunne produksjonen gå for fullt 99 prosent av tiden.[2]

Tanken var i full drift som lagertank bare ett år fram til 1975 da rørledningen til Teesside åpnet. Senere ble Tanken brukt som buffertank hvis en pumpe eller noe annet teknisk utstyr stoppet, og det ble restriksjoner i transportkapasiteten til Teesside. 

Tankens viktigste funksjonen videre framover var å separere olje, gass og vann. Oljen ble målt og sendt i rørledning til Teesside. Gassen krevde mer behandling, og kompressorer for å komme opp i nødvendig trykk. Det var et svært tørkeanlegg for å ta vannet ut av gassen, dessuten var det et anlegg for å ta våtgassen ut av gassen som var tørket. Før gassen kunne sendes til Emden i Tyskland skulle den ha en viss kvalitet. Hele prosessanlegget, som kan sammenlignes med et stort raffineri komprimert ned på en veldig liten flate, ble montert offshore. Det kom i drift for fullt da gassrørledningen til Emden ble tatt i bruk høsten 1977.

Ekofisktanken ble et knutepunkt for hele driften av Ekofisk, hvor råoljen kommer inn fra både Eldfisk, Edda, Vest-Ekofisk, Albuskjell, Cod og Tor. Senere ble felt som Valhall, Ula og Gyda knyttet til prosessen på Tanken. Statpipe var også innom. Ekofisktanken var dermed et veldig sentralt punkt i norsk oljeproduksjon i mange år.[1]

[1] Erling Ballestad intervjuet av Kristin Øye Gjerde, 7. januar 2003.
[2]Kvendseth, Stig S., Funn! Historien om Ekofisks første 20 år., s. 90 - 91.

Kontrakt for bygging av beskyttelsesvegg rundt Ekofisktanken undertegnes
beskyttelsesvegg
Testing av en modell av beskyttelsesveggen for Tanken

av Trude Meland

Ekofisksenteret har sunket! Dette ble oppdaget i 1984 ved at noen la merke til at antall ringer på Ekofisktanken som sto over vann, var langt færre sammenlignet med bilder fra tidligere år. Det avstedførte den store jekkeoperasjonen der plattformbeina på installasjonene på Ekofisksenteret fikk påsatt seks meter lange forlengelsesstykker. Ekofisktanken kunne imidlertid ikke jekkes opp, og det faktum at Tanken lå dypere i sjøen enn tidligere var en fare for sikkerheten. For å hindre at Tanken skulle bli feid over av kraftige bølger, ble det besluttet å bygge en beskyttelsesvegg rundt den.

En modell av en slik beskyttelsesvegg ble testet i bølger ved skipsforskningsinstituttet i Gøteborg. Kontrakt for bygging ble inngått mellom Phillips-gruppen og Peconor. Norwegian Contractor som hadde vært nesten enerådende på betongkonstruksjoner til oljeindustrien, vant ikke opp i denne omgang. I all hast ble Peconors organisasjonen styrket med 200 ingeniører i et arbeidsfellesskapet i Sandviken utenfor Oslo. Når konstruksjonstegningene kom på plass, skjedde støpingen av den 20 meter høye bunnseksjonen i Holland. Deretter ble den 27.000 tonn tunge konstruksjonen slept på en spesialbygd båt til Peconor sitt anlegg i Ålsfjorden utenfor Haugesund for ferdiggjøring. De neste seks månedene var 1300 personer sysselsatt på gliden. I juni 1989 var beskyttelsesveggen klar for utslep. Selve slepet tok en uke. Den mest kritiske fasen var ved senkingen av veggen. Men alt gikk bra, og den 24. juni kunne østre halvdel vinsjes i posisjon.

Kilde: Ekofisk april 1988

Beskyttelsesveggen rundt Ekofisktanken på plass
Beskyttelsesveggen 2
Beskyttelsesveggen 1

24. juni 1989 sto den østre halvdel av beskyttelsesveggen rundt Ekofisktanken på havbunnen, og ringen var dermed så godt som sluttet. Den vestre delen kom på plass den 20. juni. Den 106 meter høye beskyttelsesveggen rundt Ekofisktanken var dermed installert etter en seks måneder lang byggeperiode i Ålfjorden. Slepet hadde tatt en uke, med kuling i siste periode av prosjektet. Prosjektet ble avsluttet i oktober med en sluttregning på tre milliarder kroner

Slepet av den vestre delen startet fra Ålfjorden 11. juni og den østre delen den 13. juni. Det var ideelle forhold, med blå himmel og vindstille. 17 båter var med i den store slepeflåten, innbefattet et kontroll- og navigasjonsfartøy. Det er den største slepeflåtene noen sinne mobilisert i forbindelse med utslep av offshorekonstruksjoner. Slepebåtene, åtte på hver halvdel, hadde en kapasitet på rundt 180.000 hestekrefte, og en trekkraft på mer en 21.000 tonn. Slepeturen var 310 nautiske mil lang.[1]

Den første og kanskje største utfordringen, var å manøvrere vestre halvdel inn over forankringspælen i ”hestesko-området” mellom Papa, Hotellet og G-plattformen. Veggen ble ballasert og manøvrert under broen til 2/4 G og inn mot Tanken. Noen av taubåtene ble forankret til kjettinger som igjen var festet til fortøyningspåler på havbunnen. Alt gikk uten særlige problemer, og 20. juni ble den ballastert fra 65 til 69 meter. Neste kritiske fase var å få den østre delen på plass. Det hadde begynt å blåse og operasjonen ble utsatt. Men 22. juni løyet vinden og en kunne begynne arbeidet med å trekke den østre delen inn mot Tanken. Da veggen var ca 400 meter fra Tanken, ble det strukket vinsjekabler fra den vestre halvdelen over til den østre, og sakte men sikkert ble veggen manøvrert inn over rørledninger og under broer, og lørdag 24. juni var veggen i posisjon og i berøring med havbunnen. De to betongkolossene, hver å 150.000 tonn var på plass. Operasjonen hadde gått uten problemer. De to halvdelene ble koblet sammen med stålkoblinger, og senere også støpt sammen slik at halvdelene utgjorde en helhet. Støpearbeidet var spesielt vanskelig fordi det foregikk under vann. En del av ferdigstillingsarbeidet var å heise på plass og montere17 prefabrikkerte veggelementer På grunn av at veggen skulle under broer fra Tanken, kunne 17 elementer først installeres etter at veggen var på plass. Hvert av elementene hadde en vekt på mellom 250 og 300 tonn.[2] Da alt var ferdig, var også Tanken beskyttet for hundreårsbølgen.

[1] Ekofisk, nr 3 1989
[2] PhillipsNytt, nr 10 1990, nr. 11 1990, nr. 15 1990

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower