Et gigantisk funn Print
Den siste brønnen i boreprogrammet
Lisenser gitt
De røde områdene markerer blokker der Phillipsgruppen hadde lisens for å bore.

av Kristin Øye Gjerde

Sommeren 1969 hadde Phillipsgruppen en brønn igjen på boreprogrammet det var pålagt å bore i følge lisensen ved konsesjonstildelingen. Fra før hadde de boret en brønn i blokk 16/11. Deretter fulgte tre brønner i blokk 7/11 (Cod). Disse brønnene hadde gitt grunn for optimisme, men selv om det ble funnet hydrokarboner var ikke feltet drivverdig. Deretter ble det boret en brønn i 7/8, en i brønn 8/10 før et nytt forsøk igjen ble gjort i blokk 7/11 nordøst for Cod. Phillips i Bartlesville var nå i ferd med å miste motet og ønsket å avslutte boreprogrammet. Ved Oslo-kontoret ble flere av geologene bedt om å pakke sammen og reise hjem.

Men det gjensto en brønn på boreprogrammet. Dessuten hadde Phillipsgruppen kontrakt med ODECO, eieren av "Ocean Viking" og dag-ratene løp enten riggen boret eller ikke. Ingen andre oljeselskap var interessert i å leie riggen. Dermed bestemte Phillips seg for å bore den første brønnen i blokk 2/4. 

Seismikken viste her en stor struktur som var presset opp av salt. I løpet av ti dager var boret kommet ned på 1662 meter. Da var det plutselig stopp. Borekronen møtte en gasslomme, og vekten på boreslammet som ble pumpet ned for å overvinne gasstrykket ble for stort. Slammet forsvant inn i formasjonen, og den normale sirkulasjonen av boreslam i borestrengen forsvant. Dette tydet på et stort gassfunn.

Det piplet opp gass mellom foringsrørene. Ved vibrasjonssikten for boreslam kom det opp olje blandet med gass og boreslam. Det var nok olje til å fylle i bøtter og kar. Boresjef Ed Seabourn var sikker på at de hadde funnet noe stort. Men det var umulig å få kontroll med brønnen, og 15. september ble brønnen sementert igjen uten at en hadde fått foretatt tester eller brakt opp kjerneprøver.

Oljeprøver fra "Ocean Viking" overbeviste ledelsen i selskapets internasjonale avdeling om å bevilge penger til å bore en ny brønn i stedet for den avbrutte. Den andre brønnen skulle bores bare 1000 meter fra den første. Arbeidet startet 18. september. Det foregikk rutinemessig fram til 25. oktober da gassvolumet økte kraftig. Boret var da nede på 3081 meter. Kjerneprøvene viste kalkstein, og i kalksteinen var det olje.

Geolog Max F. Melli fortalte om overraskelsen over å få opp prøver med kalkstein mettet med olje. Oljen ga et lyst gult skinn - nesten selvlysende - lik gull. "For meg så det ut som om vi hadde oppdaget en stor gullskatt. De amerikanske astronautene hadde nettopp landet på månen - og jeg husker Ed Seabourn utbrøt: Det astronautene har gjort er flott, men hva med dette?"

Kilde: Kvendseth, Stig S., Funn! Historien om Ekofisks første 20 år, s. 24 - 28.

Ocean Viking boredekk
Boredekket på "Ocean Viking"
Julegaven 1969
Ocean Viking
"Ocean Viking" tester brønnen.
Første olje fra Ekofisk
Sirupsflaske med oljeprøve fra det første funnet på Ekofisk

Oppunder jul begynte værforholdene å skape problemer for logging av brønn 2/4-2. Den verste episoden skjedde i en storm med bølgehøyde på 15 meter. Loggingen ble stanset, og utstyret dratt ut av borehullet. Arbeidet med å få opp stigerøret var i ferd med å starte, men så løsnet ankrene og "Ocean Viking" var i drift. Situasjonen var dramatisk. Boretårnet var fullastet med borestreng og noen av ankrene lå fremdeles på slep. Det var fare for at riggen kunne velte, og flere av mannskapene ble derfor evakuert med helikopter. Etter cirka et døgn løyet været, og boreriggen ble slept i posisjon uten alt for store skader.

Den 16. desember kom loggingen i gang igjen, og det nødvendigste testarbeidet utført. Lille julaften ble brønnen forlatt, og 1. juledag var borefartøyet under slep til britisk sektor. Konklusjonen på testene var klar; det var et gigantfunn. I følge Ed Seabourns egne regnestykker inneholdt feltet tre milliarder fat olje. Siden har det vært vanlig å regne lille julaften 1969 som dato for funnet av Ekofisk. Dette var den 38. brønnen som ble boret i Nordsjøen.

På bakgrunn av resultatene fra en tredje avgrensingsbrønn konkluderte Core Laboratories i England med at Ekofisk innholdt mellom 4214 og 6904 milliarder fat olje med en utvinningsprosent på mellom 15 og 22. Den daglige produksjonen fra hver brønn var beregnet til mellom 8000 og 10.000 fat olje.

Kilde: Kvendseth, Stig S., Funn! Historien om Ekofisks første 20 år, s. 29 - 37.

Prøveproduksjon
Flammen på Gulftide 2
Brønntesting på Gulftide

Ekofiskfeltet var det første større oljefunnet i krittstein, og trykket i reservoaret var unormalt høyt. Derfor var det viktig å høste erfaringer  gjennom en prøveproduksjonsfase der en kunne overvåke produserende brønner og foreta periodiske tester med trykkoppbygging i brønnen. 

For Phillips var det om å gjøre å få i gang en rask utbygging av feltet både av tekniske og økonomiske årsaker. Selskapet fikk i 1970 tillatelse til å forberede en prøveproduksjonsfase. En rask produksjonsstart ville bringe inntekter som kunne brukes til resten av utbyggingen. Teknisk sett var det viktig å høste erfaringer som kunne lede til den best mulig permanente utbygging. 

I prøvefasen var det om å gjøre å finne en oppjekkbar plattform som raskt kunne bygges ut til en midlertidig produksjonsenhet. Valget falt på Gulftide. I alt fire brønner måtte klargjøres ved å installere produksjonsrør i brønnene og utstyre hver brønn med undervanns produksjonventiler - med andre ord en undervannsutbygging. De fire brønnene skulle kobles sammen med rørledninger og styrekabler til ett punkt for så å føres videre til produksjonsplattformen. På Gulftide ville det så bli montert separator, manifolder, rør og gjennomgangspumper for å behandle oljen og gassen som ble produsert. Fra Gulftide ville oljen bli pumpet gjennom to rørledninger til store flytende lastebøyer. Tankskip kunne fortøye i bøyene og motta oljen gjennom et system av flytende slanger. Gassen ville bli ledet til et flammetårn på toppen av boretårnet til Gulftide og bli brent.

Selve tillatelsen om prøveproduksjon på Ekofisk kom 2. april 1971. Phillips Petroleum Company kunne ut året, produsere inntil 10.000 fat pr. dag pr. brønn.

Kilde: Kvendseth, Stig S., Funn! Historien om Ekofisks første 20 år, s. 45 - 52.

Gulftide
Gulftide
Hvorfor heter det Ekofisk?
Ekofisk logo
Ekofisk logo

Navnet Ekofisk har en spesiell historie: Phillips hadde brukt bokstavbetegnelser for sine leteområder helt fra starten på norsk sokkel,  A-blokker, så B osv. Dette ble gjort for å gruppere blokkene geografisk og gjøre det lettere å identifisere dem. Meningen var å gi feltene fiskenavn. Da det ble gjort funn i leteområde C, var det lett å finne fiskenavn - Cod (torsk). Men hvilken fisk hadde navn som begynte med E? Eel - ål - var allerede brukt på en struktur på blokk 2/7. Earl Walters ved Phillips kontor i London foreslo Ekofisk - uten at noen kom med innvendinger. Og Ekofisk ble det, selv om det på norsk burde vært stavet Ekkofisk - eller på engelsk Echofish.

Kilde: Kvendseth, Stig S.; Funn. Historien om Ekofisks første 20 år. 1988 s. 31

Offisiell åpning av norsk oljeproduksjon på Gulftide
Bratteli
Statsminister Bratteli avduker plakett på Gulftide

”Vi håper at resultatene av prøveproduksjonen vil bli positive, og at dette vil innlemme Norge i rekken av oljeproduserende land. Derfor er åpningen av oljeproduksjonen noe som kan bli en merkedag i vår økonomiske historie”. Med disse ordene åpnet statsminister Trygve Bratteli den norske oljeproduksjonen på produksjonsplattformen Gulftide på Ekofiskfeltet. Datoen var 9. juni 1971.

Statsministeren var sammen med mange prominente gjester invitert ut til Ekofisk for offisielt å starte produksjonen fra Norges første oljefelt. Regjeringen var representert med  statsministeren og industriminister Finn Lied. Fra Stortinget kom industrikomiteens formann Teddy Dyring, nestformann Ingvald Ulveseth og oljesaksordfører Rolf Hellem. Toppledelsen i Phillips Petroleum Co. ankom Sola med eget fly fra Bartlesville. Selve åpningsseremonien foregikk på Gulftide, hvor statsminister Bratteli avduket en plakett med inskripsjon til minne om begivenheten. På grunn av begrenset transportkapasitet og plass på plattformen kunne bare 24 av gjestene være til stede. For de øvrige ble åpningen av Norges første drivverdige oljefunn markert med middag i Stavanger.

Tekniske problemer gjorde at produksjonen ennå ikke kom i gang. Men 15. juni, om lag 17-18 måneder etter at Ekofisk-feltet ble funnet, kunne den første oljen strømme opp fra det undersjøiske brønnhode til Gulftide. Boreriggen var ombygd til produksjon, slik at den kunne separere olje, gass og vann. Gassen ble brent, mens oljen gikk via lastebøyer til tankskip. Onsdag 4. august kunne Shell-raffineriet i Tananger motta den første oljelasten fra Ekofisk fra tankbåten "Theogennitor".
Etter hvert produserte Gulftide opp mot sin kapasitet på 40.000 fat råolje i døgnet. Gulftide produserte på Ekofisk til våren 1974 da Ekofisk 2/4 A, som var den første faste plattformen kom i produksjon 25. april.

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower