Dannelsen av NOPEF Print
Dannelsen av NOPEF
Lars Anders Myhre
Lars Anders Myhre
NOPEF

Ekofiskkomiteens ambisjoner om å utvide sitt territorium til å gjelde kontraktoransatte på faste installasjoner og ansatte på blant annet Shell-raffineriet mante til handling i LO.

I følge Lars Anders Myhre ble det i mai 1976 tatt initiativ til å danne en komite hvor tillitsvalgte i LO-systemet innen oljevirksomheten skulle komme sammen til felles drøftinger for å fremme felles interesser. Lars Anders Myhre var leder. Denne komiteen fikk en del oppmerksomhet i pressen, og en av de interesserte var journalist Tore Johan Markhus i Rogalands Avis som utfordret Myhre på hvorfor det ikke ble dannet et eget oljearbeiderforbund innen LO. Myhre mente det var liten sjanse for at Jern og metall og Arbeidsmand ville avgi sine sterke klubber til et nytt forbund, og de to forbundene selvsagt ville være med på utviklingen innen oljebransjen selv. Da kunne Markhus trekke fram et sekretariatsvedtak fra 1975, hvor LO hadde tilbudt dannelsen av et eget forbund for ansatte i operatørselskap på land og til havs. Dette omfattet raffineriene og operatørselskapene på sokkelen.[1]

I desember 1976 kunngjorde LO-sekretær Tor Halvorsen at LO ville foreslå overfor representantskapet at det i nær fremtid skulle opprettes et eget olje- og petrokjemisk forbund. Fjorten dager senere var forslaget vedtatt. Lars Anders Myhre ble den som fulgte opp saken. En rekke LO-forbund fikk søknaden om dannelse av et nytt forbund til vurdering. Forbundet skulle dannes som en vertikal integrert fagorganisasjon, det vil si at samtlige ansatte innenfor olje- og petrokjemisk industri kunne stå samlet innen en organisasjon. Visjonen var å etablere en arbeidstakerorganisasjon som kunne bli et speilbilde av oljeindustrien – fra oppstrøm, leteboring og produksjon, til nedstrømsaktiviteter som raffinering og administrasjon. Ved en slik organisering ville arbeidstakerne ha en utrolig makt og styrke. Forhandlingskraften ville være sterk, og streikevåpenet ville fungere meget effektivt, siden organisasjonen kunne lamme alle ledd i produksjonsprosessen. Forslaget om å danne et nytt forbund for de ansatte i oljeadministrasjon, oljeselskap, petrokjemisk industri og ved raffinerier, ble behandlet på rekordtid. Den 26. januar 1977 ble henvendelsen sendt, og den 31. januar 1977 godkjente LOs sekretariat dannelsen av NOPEF. Lars Anders Myhre ble valgt til leder.[2]

NOPEF og OFS kjempet en kamp om begge å være godkjent som landsomfattende forbund med forhandlingsrett. NOPEF ville helst hatt den stillingen alene. Selv om NOPEF ble den sterkeste fagforeningen for ansatte i petroleumsnæringen på sikt, mener Krovik at OFS skal ha sin del av æren for resultatene som er oppnådd: ”OFS-avtalen som vi bygde opp, som Ekofisk-komitéen fra først av laget, har vært grunnleggende for hele systemet. NOPEF har hele tiden siden kjempet for å få ta part i og gi maktapparatet sitt del i OFS-avtalen. OFS-avtalen banet veien og har siden blitt utviklet og fornyet. Det er mange som sier på spøk: ”Hvis det ikke hadde vært for oss som begynte dette her, så hadde vi hatt halve lønna og dobbel arbeidstid.” Det hadde ikke vært fullt så galt, men det hadde ikke vært på det nivået det er i dag.”[3]

[1] Lars Anders Myhre i Svart gull og rød flamme, NOPEF 25 år.(2002), s. 29–30
[2] Helge Ryggvik og Marie Smith Solbakken, Norsk olje historie, bind 3. Blod, svette og olje, (1997)
[3] Øyvind Krovik i intervju med Kristin Øye Gjerde, 31. januar 2002

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower