Bakgrunnen for OFS Print
Bakgrunnen for OFS
OFS
OFS
OFS skiftet navn fra Operatørfagforeningen Fellessammenslutning til Oljearbeidernes Fellessammenslutning i 1980.

Etter mønster fra Ekofisk-komiteen dannet de operatøransatte på Statfjord og Frigg sine husforeninger, henholdsvis Statfjordarbeidernes forening (SAF) og Elf Aquitaine Norway Offshore Forening (EANOF) i 1976 og 1977. I 1976 dukket nok en arbeidstakerorganisasjon opp. Det var Norsk Olje- og Gassmedarbeiderforbund (NOGMF). Den skiftet for øvrig navn til Norsk Olje- og Energimedarbeiders Fellesorganisasjon (NOEMFO) året etter. Den favnet videre enn de andre organisasjonene. Både ansatte på tankanleggene, raffineriene, plattformene i Nordsjøen og basene ble medlemmer. Like etterpå opprettet LO Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF), som ga et like bredt organisasjonstilbud.[1] 

Ekofisk-komiteen som var først ute og hadde mest erfaring, tok kontakt med de forskjellige foreningene i oppstarten. Ganske snart (1977) utviklet det seg et samarbeid mellom fagforeningene uten LO-tilknytning, og det vokste fram en sterk og koordinert uavhengig nasjonal fagbevegelse for oljearbeidere gjennom fellesorganisasjonen, Operatørfagforeningenes samarbeidsutvalg (OFS). Det var den viktigste konkurrenten til LO-forbundets NOPEF.

Krovik forteller hvordan det skjedde: ”Etter at jeg hadde tatt initiativ til å opprette Ekofisk-komiteén, og vi hadde etablert oss som fagforening, begynte folk å organisere seg på Statfjord-feltet. Mobil var operatør på Statfjord de første ti årene. Jeg var oppe på Stord da Statfjord A ble bygd, og besøkte de første Mobil-ansatte for å snakke om organisering. De hadde kontorer på en passasjerbåt der oppe. Jeg fortalte om våre erfaringer og spurte om de ville etablere noe tilsvarende, og ha et samarbeid med oss. Allerede før dette hadde Shell-raffineriet tatt kontakt med meg, og vi fikk etablert et samarbeid med de organiserte der. De igjen hadde kontakt med Mongstad og Esso. Dermed fikk vi en liten oljegruppe.

Etter at Statfjord kom med, trakk de raffineriansatte seg etter hvert. De følte det ble for mye offshorerelatert, pluss at noen ville inn i NOGMF, Paulsen sitt forbund. Det var en utløper av LO som begynte å lage et nytt forbund, Norsk olje- og gassmedarbeiderforbund. Det gikk forresten konkurs; det første forbundet som har gått konkurs. Paulsen fikk med seg de organiserte på Mongstad, derfor ble det splittelser hos oss.”

For Ekofisk-komiteen var det viktig å få med seg de ansatte på Statfjord-feltet og Frigg-feltet. Statfjord-komiteén, snart omdøpt til de ”Statfjord-ansattes forening” ble dannet. Tilsvarende ble det dannet en husforening for de Elf-ansatte på Frigg. De tre foreningene opprettet sammen OFS – Operatørfagforeningenes samarbeidsutvalg. Men etter hvert som OFS ble interessant for en del kontraktorselskap kunne det ikke hete operatørfagforeningenes samarbeidsutvalg lenger: Da ble det Oljearbeidernes Fellessammenslutning, fremdeles forkortet til OFS. Til sammen hadde de rundt 1000 medlemmer i 1980.

I 1979 fikk OFS vedtekter som skulle styrke samarbeidet og bidra til koordinering av saker av felles interesse. OFS bestemte seg for å arbeide for at det ble opprettet et felles avtaleverk for alle operatøransatte.

I denne perioden oppfordret regjeringen Norli partene i arbeidslivet til "frivillig" å dempe lønnsveksten. En lov om midlertidig lønnsregulering var på trappene. Som motytelse krevde LO at bare organisasjoner med landsomfattende status fikk forhandlingsrett - dette for å sikre seg mot medlemsflukt til fagforbund utenfor LO, som ikke var lojale mot regjeringen.

Dette fikk OFS opp på barikadene. LO framsto både som organisasjonssjåvinistisk og udemokratisk. "Først når regjeringen slo fast at man måtte være et landsomfattende forbund for å drive forhandlinger, ble vi et skikkelig forbund, sier Krovik. Han mener at etter at OFS var blitt godkjent som landsomfattende forbund tok det noe av brodden på LO. "Der tok vi litt rotta på LO. En av hovedsakene for dem var at OFS ikke skulle ha status som landsomfattende forbund. NOPEF skulle ha den rollen alene i Nordsjøen.”[2]

[1] Marie Smith-Solbakken, Oljearbeiderkulturen. Historien om cowboyer og rebeller. (1997), s. 146
[2] Øyvind Krovik i intervju med Kristin Øye Gjerde, 31. januar 2003.

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower