Lønn og arbeidsvern Print
Lønn og arbeidervern
Arbeidsmiljøloven
Arbeidsmiljølovens virkeområde for petroleumssektoren, revidert utgave fra 1988

Det viste seg å være lønnsomt for de Ekofisk-ansatte å stå utenfor LO-systemet. Sjømannsforbundets medlemmer sakket akterut i forhold til de operatøransatte. For eksempel var det i 1976 et samordnet kombinert oppgjør mellom LO og NAF. Dette slo dårlig ut for de organiserte i Sjømannsforbundet og Oljearbeiderforeningen. Mens uavhengige organisasjoner, som Ekofisk-komiteen som sto utenfor folden, kunne føre lokale forhandlinger uten å måtte bøye seg for lønnsdirektiv fra hovedorganisasjonen.

De som jobbet offshore følte behov for å trygge arbeidsmiljøet. I media var det stadig oppslag om ulykker, nesten ulykker, dårlig arbeidsmiljø og usaklige oppsigelser. Ekofisk-komiteeen tok tidlig kontakt med Oljedirektoratet, som var opprettet i 1972 og kom i funksjon året etter. På den tid var det Sjøfartsdirektoratet som hadde ansvar for boligforhold og miljø. Men OD begynte å engasjere seg når det gjaldt forholdene omkring boring osv. på de faste installasjonene. Her støtte norsk tenkemåte mot normer og tradisjoner som var nedfelt i internasjonal oljeindustri. Det var ikke uten videre lett å argumenter mot oljegigantene at det burde være rimelig å få innført like normer for arbeidsmiljø som for norsk arbeidsliv for øvrig.[1]

Krovik fikk som leder av Ekofisk-komiteen en god dialog med OD: ”Phillips var ikke særlig glad i OD siden de blandet seg inn i det som foregikk på deres arbeidsplass. Mens vi som ansatte så muligheten for at OD kunne tjene vår sak. En av de viktigste tingene for oss, var at vi ønsket å få slått fast at vi var ansatt i en industribedrift, og ikke som sjømenn. Sjømannsskatten var jo fristende, men vi mente at det var viktigere å prøve å få lønningene opp uten å tenke på sjømannsskatt som sådan. Vi ønsket også å få gjennomført Arbeidervernloven (av 1956) med de arbeidstidsordningene som lå der, og få beskyttelse mot oppsigelse. 

Når jeg diskuterte med juristene og andre folk i Oljedirektoratet, fant vi hverandre, på en måte. De var også interessert i å gjennomføre Arbeidervernloven der ute. Jeg oppfattet det som om det var konkurranse mellom Oljedirektoratet og Sjøfartsdirektoratet, hvor Oljedirektoratet ville inn og få myndighet over de faste installasjonene. Vi hev oss rundt halsen på dem, og hadde en alliert i Oljedirektoratet i den kampen.

Ekofisk-komiteen fikk med juridisk bistand fra Tormod Våland, og i samarbeid med Oljedirektoratet tvunget gjennom arbeidstidskapittelet som gjeldende for oljeindustrien. Vi gjennomgikk kapittel for kapittel i arbeidervernloven, og når det var gjort, gjorde Oljedirektoratet den gjeldende på de faste installasjonene. På den måten hadde vi vært med på å gå opp veien før loven ble gjort gjeldende. På et tidspunkt var vi kommet så langt at vi hadde innført et kapittel om verneombud.”

Så skjedde den tragiske brannen på Ekofisk 2/4 A. Den 1. november 1975 omkom tre mann i forbindelse med evakuering av plattformen. Dette ble et politisk vendepunkt for satsing på sikkerhet på norsk sokkel. To uker etter ble Halden-utvalget oppnevnt for å utrede arbeidsmiljølovens anvendelse til havs. I tillegg til representanter for berørte offentlige institusjoner, besto Halden-utvalget av representanter for LO, NAF, og boreriggeierforeningen. Fagforeningsleder Øyvind Krovik var også med.

Krovik forteller: ”I Halden-utvalget, ledet av Kåre Halden, hadde vi en ny gjennomgang av Arbeidervernloven sammenlignet med Arbeidsmiljøloven. Der var jeg medlem. Phillips kom ikke inn, og de var nokså sure for det. LO var jo representert med sentrale folk som Børre Pettersen. Arbeidsgiverforeningen sentralt deltok, med en som het Nilsen. Kommunaldepartementet stilte med sine spesialister. Det var en fantastisk lærerik prosess for meg. To offentlige utredninger ble utgitt. Vi gikk gjennom Arbeidsmiljøloven. Arbeidsmiljølovens far, Odd Friberg, som har skrevet alle tolkninger og alt slikt, og var arbeidstilsynssjef eller juridisk sjef i arbeidstilsynet, var også med i utvalget. Det å være med disse folkene og gå igjennom Arbeidsmiljøloven fra A til Å, kapittel for kapittel, det var topp skolering. Det ble laget en del unntak for oss i oljenæringen. Det var kamp om en del ord og uttrykk og så videre. Det var skikkelig gøy. Når loven kom, var de fleste kravene allerede gjennomført, men det er klart at standarden ble litt høyere. Virkningene var kanskje vel så store for andre oljeselskaper og kontraktorselskaper.”[2]

Den 4. desember 1975 påla Industridepartementet Phillips å etablere en verneombudstjeneste. Ordningen skulle omfatte kontraktører. Øyvind Krovik ble i desember 1975 utpekt som hovedverneombud på Ekofisk. Han ble ansatt som verneombud på heltid og kunne fra da av drive fagforeningsvirksomhet i arbeidstiden. Dette tiltaket kom i stand etter gjentatt press på Phillips fra Oljedirektoratet og Industridepartementet.

Halden-utvalgets oppgave med å tilpasse arbeidsmiljøloven til oljevirksomheten ble raskt løst. Konklusjonen i utvalgets innstilling til Kommunaldepartementet 22. juli 1976 var at arbeidsmiljøloven skulle gjelde for faste innretninger. Oljedirektoratet ble tilsynsmyndighet. Arbeidsmiljø og vernearbeid på de flytende innretningene skulle derimot reguleres med utgangspunkt i sjøfartslovgivningen. Sjøfartsdirektoratet skulle fortsatt være tilsynsmyndighet på de flytende innretningene.[3]

[1] Marie Smith-Solbakken, Oljearbeiderkulturen. Historien om cowboyer og rebeller. (1997), s. 156–167.
[2] Øyvind Krovik i intervju med Kristin Øye Gjerde, 31. januar 2003.
[3] Marie Smith-Solbakken, Oljearbeiderkulturen. Historien om cowboyer og rebeller. (1997), s. 169–170.

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower