Streiker Print
Første streik på Ekofisk
Eldfisk
Eldfisk 2/7 A og Eldfisk 2/7 FTP

20. mai 1978 la nesten 600 norske Brownaker-arbeidere ned arbeidet på Eldfisk 2/7 A og Eldfisk 2/7 B. Over 400 spansktalende arbeidere gikk til sympatistreik ved å "gå sakte" og nekte å utføre det arbeidet som nordmennene skulle ha gjort. Dette var den første streiken på Ekofisk, og ble utløst på grunn av det som ble oppfattet som uverdige arbeidsforhold.

Bakgrunnen var arbeidsmetodene til en amerikansk arbeidsleder. Først ble en arbeidsformann sparket fordi han hadde bygd etter foreldede tegninger. Samme dag ble en stillasformann sparket fordi han forsov seg. Det viste seg at han lå i en nattskiftlugar og hadde bestilt vekking som ikke kom. Neste mann ut var en tillitsmenn som ble sparket da han forsøkte å forhandle på vegne av de to oppsagte. Etter at streiken hadde vart i fire dager, sa den amerikanske arbeidslederen opp sin stilling og flyttet over til britisk sektor.

Konflikten på Eldfisk var innledningen til den mest omfattende streikebølgen i norsk etterkrigshistorie. I følge beregninger basert på tall fra Statistisk sentralbyrå, streiket oljearbeiderne 26 ganger så ofte som arbeidstakerne i den øvrige industrien på land i perioden mellom 1978 og 1985. Før 1980 ble nesten samtlige streiker utført av LO-organiserte i kontraktorselskaper.[1]

[1] Helge Ryggvik og Marie Smith Solbakken, Norsk oljehistorie. Blod, svette og olje, s. 232 - 234.

Lønnsstopp og lønnspress
SA 07.02.1979
Stavanger byrett måtte ta standpunkt til om 12-timersstreiken Ekofiskkomiteen varslet var lovlig. SA 7. februar 1979
HA 30.01.1979

I 1978 ble det vedtatt lov om lønnstopp som skulle gjelde hele 1979. Dette statlige inngrepet skapte betydelige problemer i oljevirksomheten. Bare få dager før lønnstoppen fikk ansatte i noen av boreselskapene betydelige lønnstillegg, noe fagorganiserte i andre boreselskap også ønsket. Etter en streik i desember fikk fagorganiserte i Dolphin Services A/S unntak fra lønnsstoppen.

Dette mobiliserte Ekofisk-komiteen. Først opplevde de at en arbeiderpartiregjering med LOs støtte, vedtok inngrep i lønnsforhandlingene, og så at det samme LO oppnådde unntak fra inntektstoppen for noen av sine medlemmer. Ekofisk-komiteen skulle ifølge riksmeglingsmannens kjennelse fra året før egentlig ha et tillegg på 3,5 prosent fra 1. januar 1979. Dette ble det nå ikke noe av. Ekofisk-komiteen kritiserte regjeringen for å favorisere LO ved å gi dispensasjoner fra lønnsstoppen for LO-medlemmer. Ekofisk-komiteen med støtte fra ansatte på Frigg truet med en politisk demonstrasjonsstreik på 12 timer.

Arbeidsretten bestemte imidlertid at den planlagte streiken var ulovlig. I protest streiket 500 Ekofisk-ansatte i seks timer. Det ble ikke gjort noe forsøk på å "stenge ned" produksjonen. I stedet ble samtlige anlegg forlatt og overlatt til arbeidslederne. Situasjonen var dramatisk. På Cod-feltet sto en nyutnevnt norsk plattformsjef og kontrollerte samtlige maskiner alene. Men streiken gled over uten at det forekom ulykker.

Ekofisk-komiteen meldte Phillips til politiet for å ha brutt sikkerhetsforskriftene da produksjonen ble opprettholdt under konflikten. Saken fikk imidlertid ikke noe juridisk etterspill. Men Ekofisk-komiteen hadde med all mulig tydelighet demonstrert for omverdenen at de ikke sto i ledetog med Phillips.[1]
[1] Helge Ryggvik og Marie Smith-Solbakken, Norsk oljehistorie. Blod, svette og olje, s. 243 - 245.

Streik og sikkerhet
Krovik
Øyvind Krovik

En streik på en oljeinstallasjon er på mange måter unntakstilstand. Oljeplattformer er innretninger som kontrollerer sterke naturkrefter - olje og gass under høyt trykk. Det er ulike meninger om dette var en faktor som ble tilstrekkelig ivaretatt under konfliktsituasjoner.

Egil Lima var arbeidsleder og ikke fagorganisert. Etter hans mening virket mange irrasjonelle når de streiket. På den ene siden forsto han at flere av de amerikanske sjefene kunne virke provoserende. Selv følte han seg mellom barken og veden i en streikesituasjon. Særlig en gang da de streikende sto på Ekofisktanken og slo med kopper på gelenderet følte han stemningen truende.[1] 

Øyvind Krovik som var fagforeningsleder, så det på en helt annen måte. - I en konflikt må ting settes på spissen. En streik er som å ballansere på en knivsegg, mener han. Han illustrerer det med et eksempel fra den første lovlige konflikten på Ekofisk, der det gjaldt å få orden på arbeidstidsordningene. - Etter forhandlingene, fristene, og alt dette her gikk vi til streik. Vi sendte inn alt som het kontraktorpersonell, og holdt våre egne ansatte tilbake. Da begynte Phillips å sende ut ledere fra land for å holde plattformene der ute i drift. Blant annet var det et helikopter som skulle lande på dekket (på Ekofisk 2/4 H). Jeg ropte "Alle mann på dekk!", så vi sto 100 mann på helikopterdekket. Da mente de at vi hadde drevet et hasardiøst opplegg, fordi vi hadde sperret et helikopterdekk for landing, og at det var risikabelt. Men det lå jo en annen rigg rett ved siden av. Noen fotograferte denne hendelsen, og det resulterte i at jeg gikk ned og rev kameraet ut av hånden på fotografen. Dette ble til og med referert på førstesiden i en liten notis i Aftenposten. Det sto at jeg hadde forårsaket legemsbeskadigelse, for fotografen hadde forstuet fingeren når jeg rev kameraet fra ham. Det som skjedde var at jeg tok ut filmen og hev den på havet, og leverte kameraet tilbake. Krovik mener selv at sikkerheten alltid var i fokus, og at det heller aldri oppsto noen farlige situasjoner.[2]

Teddy Broadhurst var innom fagforeningsvirksomhet før han selv ble plattformsjef. Blant annet var han plattformsjef på Cod da det oppsto streik og alt skulle stoppes. Tillitsmannen på Cod fikk beskjed om at alle skulle legge ned alt arbeid, mens plattformen var i full produksjon. Tanken på sikkerhet ble ikke vektlagt, etter Broadhurst' mening. De ansatte gikk fra alt, til og med fra kontrollrommet. De oppholdt seg i lugarene og oppholdsrommet. Dette følte Broadhurst som en nifs opplevelse. Han satt som den eneste om bord sammen med catering og skulle fortsette å passe på alt - en produksjonsplattform med olje og gass under trykk. - Du kunne ikke vise utad at du var hjelpesløs, sier han. - Men jeg tenkte på hva om det ble brann eller andre kritiske situasjoner som mann-over-bord, hvordan det skulle håndteres. Jeg tror de aller fleste hadde tatt til fornuft hvis noe hadde skjedd, men jeg synes det var galt det de gjorde. Selv ville han ikke hatt problemer med å trykke på den rette knappen for å stoppe alt. [3]

Etter denne streiken ble det skrevet en protokoll der alle parter signerte på at det skulle være en minimumsbemanning uansett av hva som måtte skje i en streikesituasjon. 

Etter manges mening fikk fagforeningene etter hvert en veldig makt. Oljen betydde stadig mer for Norges nasjonalbudsjett. Det å kunne stenge ned oljeplattformen var et kraftig maktmiddel. Dette var i motsetning til den amerikanske kulturen som gikk ut på å holde produksjonen i gang for enhver pris. - Det var en viktig og litt ekstrem faktor i oss som også vi ble lært opp til, mener Broadhurst. - Selvfølgelig skal vi holde produksjonen i gang i dag og, men en ser nå at sikkerheten må komme i første rekke.

[1] Utdrag fra intervju med Egil Lima, 26. november 2001.
[2] Utdrag fra intervju med Øyvind Krovik, 31. januar 2002.
[3] Utdrag fra intervju med Teddy Broadhurst, 2. desember 2001.

Kamp for hovedavtale

Etter at OFS hadde blitt godkjent som landsomfattende organisasjon i februar 1980, startet forhandlingene med oljeselskapene for å komme fram til en ny hovedavtale, avklare tekniske forhold som skiftordninger og arbeidstid og forhandle om generelle lønnstillegg. Oljeselskapene viste seg imidlertid lite villige til å opprette noe felles tariff- og avtalesystem. Særlig gjaldt dette de utenlandske oljeselskapene. Forhandlingene brøt til slutt sammen.

3. juli 1980 kl. 24.00 ble all olje- og gassproduksjon på norsk sokkel stengt av. Denne streiken var lovlig, og den rammet hardt. Men de "rike" oljearbeiderne som streiket, hadde problemer med å vinne sympati i opinionen. De tillitsvalgte hadde imidlertid klart å vinne gehør blant de fagorganiserte om streikens betydning, og OFS viste ingen tegn på å vakle.

På Ekofisk-feltet ville Phillips-ledelsen sette inn formenn som sikkerhetsvakter, men dette ble fra arbeiderne oppfattet som et forsøk på streikebryteri. Det var tilløp til dramatikk da 100 mann blokkerte helikopterdekket for å hindre at formennene ankom Ekofisk. Situasjonen roet seg snart. Selv om LO sentralt var negative til streiken, støttet Tom Nordahl nestleder i NOPEF, de streikende. Han innskjerpet for sine medlemmer at de ikke skulle utføre arbeid som var blokkert, eller som normalt skulle vært utført av de streikende.

Med meget høye oljepriser tapte selskapene og staten store beløp for hver dag streiken varte. Ikke minst gjaldt dette Phillips som fikk en stor del av sine inntekter far den norske sokkelen. Fram til 18. juli 1980 da tvungen lønnsnemnd endelig ble iverksatt, tapte staten 1,5 milliarder kroner i skatter og avgifter.

Rikslønnsnemdas kjennelse gjorde det klart at det skulle utvikles felles arbeidstid og skiftordninger. Dette fikk betydning i de neste års forhandlinger med selskapene.[1]

[1] Helge Ryggvik og Marie Smith-Solbakken, Norsk oljehistorie. Blod, svette og olje, s. 254 - 259.

Lønnshopp for operatøransatte

De operatøransatte oljearbeiderne hadde vært gjennom en prosess for å komme i forhandlingsposisjon om lønn. Ved lønnsforhandlingene våren 1981 var forventningene store. Men tidlig i april brøt forhandlingene sammen, og OFS varslet streik. Regjeringen svarte med tvungen lønnsnemnd, noe som ville innebære at det ble gitt et tillegg tilsvarende oppgjøret på land.

Både på Ekofisk og Statfjord ønsket OFS å streike tross regjeringens inngrep. Det ble enighet om at streiken skulle fortsette ulovlig på Statfjord, mens Ekofiskarbeiderne skulle samle inn penger. Men disse pengene ble det ikke mye bruk for. Operatørselskapet Mobil ga snart etter og kom med lønnstilbud som ble akseptert av arbeiderne. Det var mange spekulasjoner om hvorfor Mobil ga så fort etter, men den viktigste årsaken var sannsynligvis at Mobil ønsket arbeidsro på Statfjordfeltet. Men selv om Mobil oppnådde arbeidsro overfor arbeiderne, gjaldt ikke det i forhold til LO og NAF. LO-formann Tor Halvorsen var sjokkert over Mobils oppførsel. ”Mobils ettergivenhet overfor OFS var et kroneksempel på hvordan partene utenfor det inntektspolitiske fellesskapet kunne ødelegge den solidariske inntektspolitikken som hadde vært en grunnpillar i etterkrigstiden,” uttalte han i Stavanger Aftenblad. Han mente at Statoil i stedet burde overta som operatør på Statfjord. Noe Statoil-sjef Arve Johnsen mente selskapet hadde både kapasitet og ressurser til.

De Mobil-ansattes gode oppgjør satte Elf og Phillips under et voldsomt krysspress. Fra NAFs side var signalene helt entydige. Det var uakseptabelt å overføre Mobils lønnsystem til de andre selskapene. Det ville gi de operatøransatte et lønnstillegg på 30 – 35 prosent. Phillips og Elf holdt derfor tilbake. Arbeiderne ønsket imidlertid akkurat samme lønnssystem og lønnsvilkår som kollegene på Statfjord, og også denne gangen endte det i konflikt. Den 27. oktober ble produksjonen stoppet både på Ekofisk og Frigg. Ekofisk sto stille i åtte dager og Frigg i to dager. Da så ikke selskapenes ledelse seg råd til å holde igjen lenger.

Med tillegg på over 30 prosent erklærte OFS lønnskampen i Nordsjøen for avsluttet. For fremtiden skulle kreftene settes inn mot nedsatt pensjonsalder og nedsatt arbeidstid. Den nyetablerte fagorganisasjonen hadde vist seg som en maktfaktor i samfunnet. Den hadde vunnet kampen mot myndigheter, oljeselskaper og NAF. Organisasjonen struttet av selvtillit.[1]

[1] Helge Ryggvik og Marie Smith-Solbakken, Norsk oljehistorie. Blod, svette og olje , s. 259 – 266.

OFS på offensiven
Illustrasjon
OFS samlet etterhvert flere forbund under sin paraply

De operatøransattes seier i lønnskampen på Statfjord, Frigg og Ekofisk egget andre oljearbeidere til strid. Flere av de organiserte i Sjømannsforbundet var misfornøyde med resultatene deres egen organisasjon oppnådde. Tidlig i november 1981 gikk de ut i lovlig konflikt, men også de ble møtt med tvungen lønnsnemnd. Dette fikk borere, boredekksarbeider og underordnet maritimt personell til å gå ut i ulovlig streik. Streiken varte i 11 dager uten at det ble oppnådd økonomiske resultater. I løpet av streikeperioden skjedde det en masseutmelding fra Sjømannsforbundet. Med utgangspunkt i streikekomiteene ble det dannet en ny organisasjon, Rederiansatte oljearbeideres Forbund (ROF). I løpet av noen uker fikk denne nyskapningen over 1000 medlemmer.

ROF søkte organisatorisk tilknytning til OFS. Det samme gjorde en uavhengig organisasjon for borepersonell som nettopp var blitt opprettet (OBF) - borere som tidligere hadde vært organisert i NOPEF.

Tilstrømningen av oljearbeidere til OFS tvang fram en omorganisering av organisasjonen. Våren 1982 ble det gamle OFS, Operatøransattes Fellessammenslutning, omdannet til Operatøransattes forbund (OAF). OAF dannet sammen med ROF og OBF Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS).

Også blant de cateringansatte, som i likhet med oljeborerne var delt mellom NOEMFO og NOPEF, var det mange som ønsket tilknytning til OFS. Men det var motvilje i OFS mot å ta inn nye grupper. Først den 17. mars 1983 ble det nyopprettede Cateringansattes forbund (CAF) tatt opp som det fjerde forbundet i OFS.

Det var i første rekke OFS suksess som tiltrakk seg nye grupper av arbeidstakere. I stedet for å underordne seg det inntektspolitiske samarbeidet mellom LO, NAF og regjeringen, fremsto OFS som en uavhengig forening som kunne hamle opp med selskapene. Oljearbeiderne var ikke villige til å innordne seg de vedtatte spillereglene i en sektor der arbeidsgiverne kunne presses til å betale mer. OFS var villig til å sprenge de økonomiske rammene som ble satt i det inntektspolitiske samarbeidet. Virkemiddelet de tok i bruk var å stenge hele oljeproduksjonen på norsk sokkel. Den lille uavhengige organisasjonen på 4000 medlemmer ble derfor en maktfaktor og risikofaktor å regne med i samfunnet.[1]

[1] Helge Ryggvik og Marie Smith-Solbakken, Norsk oljehistorie. Blod, svette og olje, s. 266 - 270.

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower