Fra husforening til fagforening på Ekofisk Print
Fra husforening til fagforening på Ekofisk
Tom Nordahl
Tom Nordahl til venstre og sekretær Jan B.M. Strømme i Norsk sjømannsforbund

En husforening som den Egil Berle startet, hadde som mål å være upolitisk og sto dermed på siden av resten av fagbevegelsen. Phillips Petroleum Company Norway Employee Committee, som den var kalt, satset på god informasjon og kommunikasjon i forhandlingene med Phillips, og ikke ensidige krav og trusler om streik. (Berle)

Men det fantes et annet organisasjonsalternativ på Ekofisk. Sommeren 1973 ble det tatt initiativ til fagorganisering blant det norskansatte borepersonellet på Ekofisk. I spissen for dette sto Tom Nordahl. Foreningen fikk navnet Oljearbeiderforeningen. Den var til å begynne med en bedriftsklubb med LO-tilhørighet. Motvillig ble den tilsluttet Sjømannsforbundet. Men Sjømannsforbundet var lite rustet til å møte den nye strømmen av oljearbeidere som ble ansatt på produksjonsanleggene i forbindelse med klargjøringsoppgaver på Ekofisk. I følge historiker Marie Smith-Solbakken klarte forbundet aldri å bli en aktiv part på de faste installasjonene. Forbundet fikk en langt sterkere posisjon på de flytende innretningene hvor arbeidsgiverne var den norske rederstand.[1] Først i 1977 opprettet LO et eget forbund for oljearbeiderne (NOPEF). I mellomtiden utviklet Ekofisk-komiteen seg fra å være en husforening til å bli en slagkraftig fagforening.

Hjertesaken for oljearbeiderne på Ekofisk var å ikke bli klassifisert som sjøfolk, men som anleggs- og industriarbeidere. Det hadde betydning både for lønnsforhold og arbeidervern. Øyvind Krovik, nyutdannet elektriker med bakgrunn fra unge Høyre, ble katalysator og drivkraft i dette arbeidet.

[1] Marie Smith-Solbakken, Oljearbeiderkulturen. Historien om cowboyer og rebeller. (1997), s. 149.

Ekofisk-komiteen opprettes
Ekofiskkomiteen
Ekofisk-komiteen

Øyvind Krovik intervjuet av Kristin Øye Gjerde, 31. januar 2002. (utdrag)

Øyvind Krovik forteller hvordan han oppfattet opprettelsen av Egil Berles husforening: - Året før jeg begynte, ville Phillips ha noen tillitsvalgte å forholde seg til. De arrangerte et valg som fungerte omtrent slik som når en velger tillitsvalgt på skolen, hvor man ikke har medlemskap, men bare velger noen til å representere seg. De ansatte fikk et slags avtalesystem med Phillips, som trådte i kraft i 1973. Phillips kalte det for Phillips Petroleum Norway Offshore Employee Committee - et svært navn.

- Da jeg med min Unge Høyre-bakgrunn kom ut, registrerte jeg at det var i gang en kampanje for å gå inn i LO. Noen ville inn i Sjømannsforbundet som lå under LO. Det gjaldt særlig folk som hadde jobbet på flytende rigger tidligere, før de fikk jobb på faste installasjoner. Arbeidsmannsforbundet var et annet alternativ. Men samtidig var det en god del eldre sjøfolk der ute som var negativt innstilt til Sjømannsforbundet. Det ga rom for å tenke i andre baner.

- Et av spørsmålene det ble arbeidet med var å gjennomføre tiltak i henhold til arbeidervernloven, som blant annet gjaldt arbeidstidsbestemmelser. Den gang var det arbeidervernloven som gjaldt, ikke arbeidsmiljøloven. Men Phillips var ikke villig til å diskutere arbeidstidsordninger. For å kunne ta opp spørsmålet om overtid for eksempel, måtte vi danne en organisasjon med jurister og personer med bakgrunn som kunne kjøre sak mot Phillips. Phillips Petroleum Norway Offshore Employee Committee var det ikke tak i. De hadde ikke noen streikekasse, de hadde ikke juridisk bistand, de hadde ingenting, men måtte bare forholde seg til det som Phillips sa.

- En dag satt jeg nede på Ekofisk 2/4 FTP-plattformen sammen med en av operatørene, en gammel sjømann, sjøoffiser, og diskuterte dette her. Så sier han til meg ”Ja, du er akkurat som de andre. Du snakker høyt, men gjør ingenting.” ”Ok, skal vi gjøre et forsøk på å lage noe selv her, og få til en fagforening?” ”Ja”, sier han, ”hvis du setter i gang, skal jeg være med, jeg og.”

- Senere tok jeg en runde til de tillitsvalgte i Phillips Petroleum Norway Offshore Employee Committee. Ekofisk 2/4 B og Ekofisk 2/4 D var nettopp kommet på plass, og så var det Ekofisk-senteret. Jeg fikk fatt i de med tillitsmannsfunksjon og spurte om vi skulle danne en skikkelig fagforening i stedet, med kontingenter osv. Siden vi ikke var sjøfolk og ikke ville inn i Sjømannsforbundet, fikk vi klare oss uten LO-tilknytning. Sjøfolkenes arbeidstidsordning og oppsigelsesvern var av en annen karakter, som vi ikke var interessert i. Vi syntes ikke sjømannsloven passet for vår arbeidsplass. De tillitsvalgte ga klarsignal til å prøve å få til dette.

- Så avholdt vi valg, og den som hadde tatt initiativet, det vil si meg, ble valgt til formann. Det er jo slik verden er. Deretter fikk vi laget et styre, og innførte kontingent. Jeg tror ikke det var mer enn 10 kroner eller noe slikt. Vi fikk stort sett samtlige med oss. Deretter gikk vi til Phillips og sa at vi ville ha forhandlinger med dem. Men jeg hadde jo ingen fagforeningserfaring. På Høyre-skolen jeg hadde gått, var ikke Arbeidervernloven på tapetet, så det var en helt ukjent lov for meg. Da Rogalands Avis fikk greie på at jeg var blitt leder der ute, skrev de svære artikler om at en Høyre-mann kan ikke drive fagforening. Min reaksjon på dette var å trekke frem artiklene og harselere med dem. Til folk på Ekofisk sa jeg: ”Dere vet mer hva jeg har gjort enn det som står i avisen. De kan godt lure folk som leser avisen hjemme, men de lurer ikke dere.”

- Foreningen overtok navnet, Phillips Petroleum Norway Offshore Committee. Så tenkte jeg at Phillips Petroleum Norway Offshore er jo egentlig Ekofisk, så vi forenklet det til  Ekofisk Committee. Vi brukte Ekofisk Committee som engelsk navn og Ekofisk-komiteen på norsk. (Dette skjedde i 1975).

- Vi trengte hjelp til å etablere denne fagforeningen. Fra Rogaland Høyre sitt kontor i Stavanger ble jeg anbefalt Tormod Våland til juridisk assistanse. Våland syntes det var  spennende med oljeindustrien, arbeidervernloven og kravene der. Han satte seg inn i sakene og krevde mye av oss også.

- Jeg ble jo nærmest forfulgt der ute av en del ledere. Som elektriker gikk jeg i skift fra kl. 6 om morgenen til 18 om kvelden. I det tidsrommet var alt fagforeningsarbeid forbudt. Det måtte foregå på kveldstid. Når jeg skulle ut og besøke naboplattformen i fagforeningssammenheng, fikk jeg ikke ta helikopter over. Jeg måtte ta supplybåt og fires ned i basket på supplybåten, med samme turen tilbake igjen senere på kvelden. Jeg måtte være tilbake på jobb kl. 6 om morgenen. Så jeg reiste rundt på de forskjellige plattformene på nattetid, avtalte med supplybåter og slikt for å få det til. Jeg måtte innordne meg etter det mønsteret av båter de hadde. Så det var en seier når jeg klarte å få lov til å reise tilbake til min egen plattform etter kl. 6 om morgenen, for da shuttlet de en del folk. Noen arbeidsledere påsto at jeg hadde drevet fagforeningsarbeid i arbeidstiden. Jeg ble kalt inn på teppet flere ganger, og kritisert for dette.

Avisfaksimile 12.07.1975
Avisfaksimile 12. juli 1975
Grunnleggeren av Ekofisk-komiteen
Faksimile 14.07.1980
Avisfaksimile 14. oktober 1980

Øyvind Krovik intervjuet av Kristin Øye Gjerde, 31. januar 2003.

Øyvind Krovik er kjent som "far" til Ekofiskkomiteen, den fagforeningen som har favnet flest av de operatøransatte og andre ansatte på Ekofisk. Det er uvanlig at en høyremann har vært så aktiv i fagforeningssammenheng. Men oljevirksomheten er ikke lik andre industrigreiner, og det har vært plass for utradisjonelle løsninger. Opprinnelig startet Krovik sin karriere på Ekofisk som elektriker.

Glad i diskusjoner

- Hva var det som påvirket ditt valg av yrke?
- Selve valg av yrke tror jeg ikke var påvirket av oppveksten. Jeg har vel egentlig havnet der jeg er mer på tross av enn på grunn av. Men kanskje er der noen linjer? Jeg kom fra et hjem der det ble diskutert mye politikk. Min far likte å diskutere, men uten å ha noen partipolitiske tilknytning. På mor min sin side var det vel helst venstrefolk. En av de tingene jeg ble voldsomt interessert i var Vietnamkrigen. Men jeg havnet ikke på den siden som ungdommen tradisjonelt var på, jeg tilhørte høyresiden og var med og dannet noe som het Komiteén for Syd-øst Asia. På grunn av mitt politiske engasjement ble jeg formann i Haugesund Unge Høyre, og ble også formann i Rogaland Unge Høyre. Opp gjennom tiden har jeg gått på en del skoler og kurs når det gjelder politikk. Hadde blant annet Kåre Willoch som lærer. Jeg var på Reistad inne i Drammen på Høyre-skole. Politisk engasjement, sett fra Unge Høyres og Høyres side, var grunnlaget for meg før jeg havnet i oljevirksomheten.

- Når det gjaldt utdanning tok jeg to linjer på Teknikken, eller Ingeniørhøgskolen, som det heter nå, i sterkstrøm og svakstrøm. Deretter var jeg i forsvaret. Da jeg var ferdig sommeren 1974 og skulle søke min første jobb, lette jeg vilt etter ingeniørjobber. Men det var et veldig dårlig marked for ingeniører, og jeg fant ingen ledige jobber. Jeg fant en annonse i avisen om ledig stilling på Ekofisk, og det endte med at jeg fikk jobb der. Senere var jeg  lykkelig for at jeg var blitt ansatt i et operatørselskap. Det var store forskjeller mellom operatøransatte og kontraktoransatte, eller entreprenører. Det var som dag og natt. Men sommeren 1974 fikk jeg jobb med tittelen "roustabout", en slags "roustabout"-elektriker, en hjelpearbeider til elektrikerne. Etter et halv års tid fikk jeg elektrikerstatus.

Elektrikerbakgrunn

- Hva gikk den første jobben din i Phillips ut på? 
- Først var jeg en måneds tid eller to inne på basen (i Tananger), nede på verkstedet for opplæring. Jeg havnet sammen med en av elektrikerne som også skulle ut. Den første plattformen jeg kom på var Ekofisk 2/4 C-plattformen. Jeg hadde problemer med å finne frem der, og akkurat hva den konkrete jobben gikk ut på husker jeg ikke. Men det kom jo en del forefallende arbeid, og jeg havnet rett oppi elektrikerarbeidet der ute, som regel jobbet vi elektrikere sammen to og to. Til å begynne med ble vi satt til å utføre vedlikehold, prevantivt vedlikehold, hvor man gikk over ting og så at alt var i orden i henhold til sjekklister og slikt.

Læring gjennom erfaring

- Var det prosedyrer for hvordan arbeidet skulle utføres?
- Det fantes ikke så mye skriftlige prosedyrer på ting, men litt var det. Det fantes noen manualer, men mye gikk på erfaring, og man måtte hente erfaring fra andre for å forstå hvordan tingene fungerte. Jobbsikkerhetsanalyser og slike ting hadde vi ikke - ikke annet enn det du hadde i hodet selv.

- Jeg husker en gang jeg fikk beskjed av formannen om å gå opp i riggen og fikse et lys som var gått i stykker. Det var høyt oppe i riggen, og jeg kom meg nå opp dit og så at det var en ledning lenger nede på innsiden av riggen som var røket. Det måtte lages til noe tau og opplegg for å fire meg inn. Jeg gikk ned til formannen og sa at jeg var nødt til å ha en mann med meg, for jeg kunne ikke gjøre dette alene. Formannen mente at nei, det der måtte jeg kunne klare å fikse selv. Jeg nektet og sto på at det var galskap å være der oppe alene. Så det ble en liten fight mellom oss, en av de første diskusjonene jeg hadde med formannen der ute. "Ja, jeg skal se nærmere på det," sa han, og så fikk han tak i en riggelektriker, en av kontraktorene. De stilte som regel ikke spørsmål. Så det var en egen tone der ute.

- Allerede da hadde vi fått inn de første norske formennene. Flere av dem var mye mer amerikanere enn amerikanerne. De var redde for å være selvstendige, og dermed ble de firkantede og strikse og vanskelige å forholde seg til. Jeg opplevde at noen av amerikanerne var greie og noen av nordmennene var greie, og motsatt. Jeg følte det hadde veldig lite med nasjonalitet å gjøre. Senere overtok produksjonsfolkene ledelsen der ute. Til å begynne med så var det drillingfolkene som styrte.

Forskjellige verdener angående kontraktsforhold

- Hvor mange forskjellige selskaper jobbet på "Ekofisk Charlie"?
- Phillips var operatørselskapet, og så var det Morco som drev drillingselskapet og kranførerne. Alt som foregikk på boredekket var under dem, men det var Phillips som hadde drilling superviser. Han bodde faktisk der ute. Han hadde en liten hytte med seng og alt ute ved boredekket, så han bodde ikke i boligkvarteret. I dag høres det jo helt vilt ut.

- Så hadde vi catering selskapet som et eget selskap, og de drev blant annet med vaskeri. Det var en blanding av spanjoler og engelskmenn der ute. De gikk i helt andre turnuser enn oss. De gikk i lengre perioder, noen var jo tre måneder på og en av. Vi forsto det slik at de hadde nye kontrakter hver gang, så hvis at de ikke oppførte seg skikkelig, kom de ikke ut igjen på neste tur.
Det var jo stort sett utlendinger som gikk på disse lange avtalene. Alle disse kom ut med supplybåt. Mens vi fikk helikopter, måtte de over dammen og opp med basket. Så det var liksom to verdener som drev der.

- Da jeg begynte, hadde vi nettopp gått over til åtte dager på og åtte av. Før det var det sju på og sju av. Vi hadde ikke avspasering eller sånne ting, så vi gikk av og på i like lange perioder. Om sommeren hoppet vi over en periode for å få ferie.

- Ellers var det en del innleide konstruksjonsfirma. Spesielt det som drev med oppbyggingen av Ekofisk å gjøre. Det var et stort spansk firma som het Umech, som var et av det store konstruksjonsfirmaene der ute.

Fire dusjer på deling på 50 mann

- Hvordan var innkvarteringen?
- Vi bodde på såkalte "temporary quarter". I dag ville heller ikke det permanente boligkvarteret være regnet for fint, med firemanns rom, fellesdusj og toaletter ute på gangen. Sjefene hadde vel et tomanns rom med et toalett som de delte seg imellom, men det var heller ikke så flott. Temporary quarter var egentlig en brannfarlig bygning. Den var på to etasjer og rommet cirka 50 mennesker. Det var cirka fire toaletter og fire dusjer på deling. Folk sto opp samtidig, så det var forferdelig vanskelig å komme til. Jeg orket ikke dette systemet, så om morgenen tuslet jeg inn i det permanente boligkvarteret og prøvde å finne dusj der, for det ble nokså ekstremt, syns jeg.

Bakgrunnen for Ekofisk-komiteen 

- Men du kom tidlig inn i dette med fagforeningsarbeid? Ekofisk-komitéen, den ble vel opprettet i 1974? Var du med på det?
- Ja, det hadde seg slik at året før jeg begynte ville Phillips ha noen tillitsvalgte å forholde seg til. De arrangerte et valg som fungerte omtrent slik som når en velger tillitsvalgt på skolen, hvor man ikke har medlemskap, men bare velger noen til å representere seg. De ansatte fikk et slags avtalesystem med Phillips, som trådte i kraft i 1973. Phillips kalte dette for Phillips Petroleum Norway Offshore Employee Committee - et svært navn.

- Da jeg med min Unge Høyre-bakgrunn kom ut, registrerte jeg at det var i gang en kampanje for å gå inn i LO. Noen ville inn i Sjømannsforbundet som lå under LO. Det gjaldt særlig folk som hadde jobbet på flytende rigger tidligere, før de fikk jobb på faste installasjoner. Arbeidsmannsforbundet var et annet alternativ. Men samtidig var det en god del eldre sjøfolk der ute som var negativt innstilt til Sjømannsforbundet. Det ga rom for å tenke i andre baner.
Et av spørsmålene det ble arbeidet med, var å gjennomføre tiltak i henhold til arbeidervernloven, som blant annet gjaldt arbeidstidsbestemmelser. Den gang var det arbeidervernloven som gjaldt, ikke arbeidsmiljøloven. Men Phillips var ikke villig til å diskutere arbeidstidsordninger en gang.

- Det viste seg at én av de ansatte hadde nesten 50 prosent overtid. For å kunne ta opp spørsmålet om overtid måtte vi danne en organisasjon med jurister og bakgrunn som kunne kjøre sak mot Phillips. Phillips Petroleum Norway Offshore Employee Committee var det ikke to i. De hadde ikke noen streikekasse, de hadde ikke juridisk bistand; de hadde ingenting, men måtte bare forholde seg til det som Phillips sa.

- En dag satt jeg nede på Ekofisk 2/4 FTP-plattformen, naboen til Ekofisk 2/4 C-plattformen, sammen med en av operatørene, en gammel sjømann, sjøoffiser, og diskuterte dette her. Så sier han til meg "Ja, du er akkurat som de andre. Du snakker høyt, men gjør ingenting." "Ok," sier jeg, "skal vi gjøre et forsøk på å lage noe selv her, og få til en fagforening?" "Ja", sier han, "hvis du setter i gang, skal jeg være med, jeg og."

- Senere tok jeg en runde til de tillitsvalgte i Phillips Petroleum Norway Offshore Employee Committee. Vi hadde "Bravo", og "Delta" var vel nettopp kommet ut, og så hadde vi Senteret. Jeg fikk fatt i de som hadde en tillitsmannsfunksjon og spurte om vi skulle danne en skikkelig fagforening i stedet, med kontingenter osv. Siden vi ikke var sjøfolk og ikke ville inn i Sjømannsforbundet, fikk vi klare oss uten LO-tilknytning. Sjøfolkenes arbeidstidsordning og oppsigelsesvern var av en annen karakter, som vi ikke var interessert i. Vi syntes ikke sjømannsloven passet for vår arbeidsplass. De tillitsvalgte ga klarsignal til å prøve å få til dette: "Go ahead, hvis du vil prøve, så gjør det." Han som hadde listen med navn på dem som kunne tenke seg å melde seg inn i Sjømannsforbundet holdt den tilbake.

- Så avholdt vi valg, og den som hadde tatt initiativet, det vil si meg, ble valgt til formann. Det er jo slik verden er. Deretter fikk vi laget et styre, og innførte kontingent. Jeg tror ikke det var mer enn 10 kroner eller noe slikt. Vi fikk stort sett samtlige med oss. Deretter gikk vi til Phillips og sa at vi ville ha forhandlinger med dem. Men jeg hadde jo ingen fagforeningserfaring. På Høyre-skolen jeg hadde gått var ikke Arbeidervernloven på tapetet, så det var en helt ukjent lov for meg. Da Rogalands Avis fikk greie på at jeg var blitt leder der ute, skrev de svære artikler om at en Høyre-mann kan ikke drive fagforening. Min reaksjon på dette var å trekke frem artiklene og harselere med dem. Til folk på Ekofisk sa jeg: "Dere vet mer hva jeg har gjort enn det som står i avisen. De kan godt lure folk som leser avisen hjemme, men de lurer ikke dere."

- Foreningen overtok navnet, Phillips Petroleum Norway Offshore Committee. Så tenkte jeg at Phillips Petroleum Norway Offshore er jo egentlig Ekofisk, så vi forenklet det til  Ekofisk Committee. Vi brukte Ekofisk Committee som engelsk navn og Ekofisk-komiteen på norsk. Selv om mange mente at en fagforening ikke kunne hete Ekofisk-komiteen ble navnet etter hvert så kjent at vi ble hengende med det.

- Vi trengte hjelp til å etablere denne fagforeningen. Fra Rogaland Høyre sitt kontor i Stavanger ble jeg anbefalt Tormod Våland til juridisk assistanse. Våland syntes det var  spennende med oljeindustrien, arbeidervernloven og kravene der. Han satte seg inn i sakene og krevde mye av oss også.

Ekofisk-komiteen samarbeider med OD

- Hva slags saker engasjerte dere dere i?
- Før Ekofisk ble bygd ut var det flere leteplattformer i sving der blant annet mange sjømenn var ansatt. Så lenge de var ansatt på flytende plattformer hadde de sjømannskatt. Sjøfartsdirektoratet var ganske sentrale på plattformene til å begynne med, med ansvar for sikkerheten i boligkvarterene, for redningsutstyret osv.

- Vi som var ansatt på Ekofisk hadde ikke sjømannsskatt, men vi hadde en slags kompensasjon for dette. I kontrakten sto det at hvis det ble innført sjømannsskatt, så skulle lønningene reduseres tilsvarende. I 1972 ble Oljedirektoratet opprettet. Først i 1973 - 1974 kom det skikkelig i funksjon. OD begynte da å engasjere seg når det gjaldt forholdene omkring boring osv på de faste installasjonene. Men Sjøfartsdirektoratet hadde fortsatt en del ansvar for det som gjaldt boligforhold og miljø.

- Jeg kontaktet Oljedirektoratet ganske tidlig, og fikk en god dialog med dem.  Phillips var ikke særlig glad i OD siden de blandet seg inn i det som foregikk på deres arbeidsplass. Mens vi som ansatte så muligheten for at OD kunne tjene vår sak. En av de viktigste tingene for oss, var at vi ønsket å få slått fast at vi var ansatt i en industribedrift, og ikke som sjømenn. Sjømannsskatten var jo fristende, men vi mente at det var viktigere å prøve å få lønningene opp uten å tenke på sjømannsskatt som sådan. Vi ønsket også å få gjennomført Arbeidervernloven med de arbeidstidsordningene som lå der, og beskyttelse mot oppsigelse.

- Når jeg diskuterte med juristene og andre folk i Oljedirektoratet, (Johansen) fant vi hverandre på en måte. De var også interesserte i å gjennomføre Arbeidervernloven der ute. Jeg oppfattet det som om det var konkurranse mellom Oljedirektoratet og Sjøfartsdirektoratet, hvor Oljedirektoratet ville inn og få myndighet over de faste installasjonene. Vi hev oss rundt halsen på dem, og hadde en alliert i Oljedirektoratet i den kampen.

- Ekofisk-komiteen fikk da med juridisk bistand fra Tormod Våland, og i samarbeid med Oljedirektoratet tvunget gjennom arbeidstidskapittelet som gjeldende for oljeindustrien. Vi gjennomgikk kapittel på kapittel i arbeidervernloven, og når det var gjort kom Oljedirektoratet ut og gjorde den gjeldende på de faste installasjonene. På den måten hadde vi vært med på å gå opp veien før loven ble gjort gjeldende.

- Det tok ikke så lang tid før du ble heltidsansatt som tillitsvalgt?
- Nei, det var vel i slutten av 1975 jeg begynte på heltid. Men det var ikke takket være at Phillips ba meg om det. På det tidspunkt var vi kommet så langt at vi hadde innført et kapittel om verneombud. Jeg ble jo nærmest forfulgt der ute av en del ledere. Som elektriker gikk jeg  i skift fra kl. 6 om morgenen til 18 om kvelden. I det tidsrommet var alt fagforeningsarbeid  forbudt. Det måtte foregå på kveldstid.

- Når jeg skulle ut og besøke naboplattformen i fagforeningssammenheng, fikk jeg ikke ta helikopter over. Jeg måtte ta supplybåt, og fires ned i basket på supplybåten, med samme turen tilbake igjen senere på kvelden. Jeg måtte være tilbake på jobb kl. 6 om morgenen. Så jeg reiste rundt på de forskjellige plattformene på nattetid, avtalte med supplybåter og slikt for å få det til. Jeg måtte innordne meg etter det mønsteret av båter de hadde. Så det var en seier når jeg klarte å få lov til å reise tilbake til min egen plattform etter kl. 6 om morgenen, for da shuttlet de en del folk. Noen arbeidsledere påsto at jeg hadde drevet fagforeningsarbeid i arbeidstiden. Jeg ble kalt inn på teppet flere ganger, og kritisert for dette. 

- En gang vi ble evaluert etter forskjellige kriterier som jobbkvalitet, førstehjelp, holdning til firmaet, osv var alle vurderingene av meg helt på bånn. Jeg nektet å skrive under på skjemaet. "Jo, nå må du skrive under her," sa formannen. Han var ny, en amerikaner. Så sa jeg "Du kjenner meg ikke en gang, hvordan kan du skrive slike ting? Førstehjelp, for eksempel, jeg er spesialist på førstehjelp. Hvordan kan jeg være bånn på det? Det endte med at jeg gikk opp til superintendenten og sa at jeg ville ha kopi av evalueringen. Jeg advarte med at vi ville ta dette opp i fagforeningen og eventuelt gå til rettssak om nødvendig. Så hørte jeg ikke mer, men da den neste superintendenten kom ut sa han "Dette fikser vi mens han andre er borte, for dette er helt vilt." Han følte at dette var direkte sjikane av meg, så han laget et nytt skjema, ikke helt topp, men brukbart. Nok til å få lønnsøkning. Da han andre superintendenten kom ut igjen ble det rabalder.

- Det var ganske tøft en stund. Jeg husker faren min sa til meg at jeg måtte kutte ut og tenke på familien og fremtiden. Jeg kom til å få sparken, mente han. Han var veldig skeptisk, for jeg levde på en knivsegg veldig mange ganger. Det ble mye bedre etter at personalsjefen kom til meg ved slutten av 1976 og sa "Øyvind, du kan begynne på heltid nå, som hovedverneombud, og så kan du drive på med fagforeningsarbeidet på siden, og få kontor på land."

Eget fagforeningskontor i land

- Ledelsen hadde snudd da?
- Administrerende direktør hadde vært i Oslo, sammen med noen statsråder, blant annet kommunalministeren som hadde det øverste ansvaret for personell på riggene? Han hadde gitt administrerende direktør et hint om at verneombudet burde jobbe på heltid. Når det kom fra så høyt hold, forsto de at de burde gjøre det. Slik jeg har forstått det da, var det Oljedirektoratet som hadde krevd å gjennomføre Arbeidervernloven i oljenæringen. Da var det viktig at de som var valgt som verneombud og tillitsvalgte der ute fikk jobbe med det, slik at lover og regler ble fulgt. Oljedirektoratet brukte oss som høringsinstans, derfor ønsket de at ordningen med verneombud skulle fungere. Rammebetingelsene hadde ikke vært de beste tidligere. Blant annet brukte jeg kontoret hos Phillips som overnatting. Når jeg var der inne på fritiden, bodde jeg i sovepose på benken på kontoret. En gang kom vakten midt på natten når jeg lå der, for jeg hadde skrudd av og på lyset. Jeg måtte bruke mye tid på å forklare ham med schæferhunden at jeg bodde der. Så lenge vi hadde lite penger på grunn av lav kontingent kunne jeg ikke bruke penger på leilighet. De pengene som var måtte jeg bruke på juridisk bistand. Når jeg hadde formelle forhandlinger med Phillips, kunne jeg bo på hotell, men ellers ikke.

- Etter at jeg fikk leilighet inviterte jeg folk fra Oljedirektoratet på rommet, for å diskutere en del problemstillinger. Jeg husker jeg var på polet, kjøpte en brun en og en blank en, peanøtter og saltstenger. Så satt vi sammen, jeg serverte og vi hadde det gøy. Vi var seriøse til å begynne med, og så hadde vi det litt gøy utover kvelden. Den type kontakter var kjempegode å ha. De var glad for den kunnskapen jeg formidlet til dem om det som foregikk der ute. De var jo nye der ute på Lagårdsveien.

- Jeg husker da vi hadde fått slått fast at vi skulle redusere arbeidstiden. Da fikk vi redusert den faste arbeidstiden, mens overtiden økte for de fleste. Den faste lønnen ble utbetalt per måned, mens en masse kompensasjoner gikk på timer. Timelønnen økte også siden det ble et lavere tall å dele månedslønnen på. Det ble svære slag om det der som resulterte i egne, spesielle opplegg, når det gjaldt kompensasjonsordninger.

Arbeidervernlov og arbeidsmiljølov

- I 1977 ble arbeidsmiljøloven innført. Virket det inn på kravene til arbeidsforholdene offshore?
- Egentlig ikke så mye som en skulle trodd, fordi vi allerede hadde gjennomført Arbeidervernloven. Men vi måtte ha en ny gjennomgang av Arbeidervernloven sammenlignet med Arbeidsmiljøloven. Det ble gjort av det såkalte Halden-utvalget, med Kåre Halden som leder. Der var jeg medlem. Phillips kom ikke inn, og de var nokså sure for det. LO var jo representert med sentrale folk som Børre Pettersen. Arbeidsgiverforeningen sentralt deltok, med en som het Nilsen. Kommunaldepartementet stilte med sine spesialister. Det var en fantastisk lærerik prosess for meg. To offentlige utredninger ble utgitt. Vi gikk gjennom Arbeidsmiljøloven. Arbeidsmiljølovens far, Odd Friberg, som har skrevet alle tolkninger og alt slikt, og var arbeidstilsynssjef eller juridisk sjef i arbeidstilsynet var også med i utvalget. Det å være med disse folkene og gå igjennom Arbeidsmiljøloven fra A til Å, kapittel for kapittel, det var topp skolering. Det ble laget en del unntak for oss i oljenæringen. Det var kamp om en del ord og uttrykk og så videre. Det var skikkelig gøy. Når loven kom, var de fleste kravene allerede gjennomført, men det er klart at standarden ble litt høyere.  Virkningene var kanskje vel så store for andre oljeselskaper og kontraktorselskaper.

Ekofisk-komiteen utvider nedslagsfeltet

- Var det i kontraktorselskapene de første streikene oppsto?
- Ja, kontraktorselskapene var jo svake. De hadde jo ingen makt i seg selv. Utviklingen av organisasjonen fulgte imidlertid et annet spor.
Etter at jeg hadde tatt initiativ til å opprette Ekofisk-komiteén, og vi hadde etablert oss som fagforening, begynte folk å organisere seg på Statfjord-feltet. Mobil var operatør på Statfjord de første ti årene. Jeg var oppe på Stord da Statfjord A ble bygd og besøkte de første Mobil-ansatte for å snakke om organisering. De hadde kontorer på en passasjerbåt der oppe. Jeg fortalte om våre erfaringer og spurte om de ville etablere noe tilsvarende, og ha et samarbeid med oss. Allerede før dette hadde Shell-raffineriet tatt kontakt med meg og vi fikk etablert et samarbeid med de organiserte der. De igjen hadde kontakt med Mongstad og Esso. Dermed fikk vi en liten oljegruppe.
Etter at Statfjord kom med trakk de raffineriansatte seg etter hvert. De følte det ble for mye offshore-relatert, pluss at noen ville inn i NOGMF, Paulsen sitt forbund. Det var en utløper av LO som begynte å lage et nytt forbund, Norsk olje- og gassmedarbeiderforbund. Det gikk forresten konkurs; det første forbundet som har gått konkurs. Paulsen fikk med seg de organiserte på Mongstad, derfor ble det splittelser hos oss.

- For oss i Ekofisk-komiteen var det imidlertid viktig å få med oss de ansatte på Statfjord-feltet. Det første de gjorde, var å danne Statfjord-komiteén. De ble snart omdøpt til de "Statfjord-ansattes forening" i stedet for komité, altså et mer normalt foreningsnavn. Selv om de organiserte seg etter samme modellen som vi hadde gjort, og de gikk sammen med oss for å ha en frittstående forening, ble vi en storebror i forholdet. Men de ønsket selvstendighet. Det var snakk om å ha formannsvalg mellom oss på rotasjon. Det ble aldri akseptert at jeg skulle ta formannsvervet, selv om jeg var formann i Ekofiskkomiteen. De var redd at jeg bare ville bli identifisert med Ekofisk-komitéen. Det ville ikke de Statfjord-ansatte og senere Elf-ansatte. I stedet ble det til at vi tre opprettet OFS.

OFS - Operatør Fagforeingenes Samarbeidsutvalg opprettes

- Hva sto OFS for?
- Det sto for Operatør Fagforengenes Samarbeidsutvalg. Men etter hvert ble OFS interessant for en del kontraktorselskap. Og når de kom med kunne det ikke hete Operatørfagforeningenes samarbeidsutvalg lenger, da måtte det bli Oljearbeidernes fellessammenslutning. Vi beholdt forkortelsen.
Jeg var den første i OFS som var medlem i Catering-ansattes forbund, CAF, som det het. Det var meg som tok initiativet til å få dem med, for jeg syntes det var feil at de ikke var organisert. LO-systemet de var organisert i, tok dem ikke skikkelig på alvor. Jeg reiste rundt på plattformer og fikk dem med, og dannet egentlig Catering-ansattes forbund. Tønnesen, som har vært en markant person blant de cateringansatte, var vanskelig å få med fra begynnelsen. Men det var andre som var interessert. Tønnesen kom med etter hvert, og senere har han til og med vært formann i OFS.

- Jeg hadde også problem med noen spanjoler, som var ansatt i forbindelse med oppbyggingen av Ekofisk. De var ikke så glad for Arbeidsmiljøloven. Selv om de jobbet i lange perioder offshore (tre måneder eller mer) og var kort hjemme så hadde de ikke noe ønske om å forandre på dette. De så på dette som anleggsarbeid som de kunne drive med i to og tre år. Da hadde de lagt seg opp nok penger til å kunne starte en butikk hjemme. Gjennomføring av arbeidsmiljøloven med redusert arbeidstid betydde i realiteten en reduksjon i lønningene for dem. I samtalene med dem brukte jeg spansk tolk. Stavanger-utvalget kom også på banen med fylkesarbeidskontoret og politiet og oss. Moralen var jo på en måte at vi skulle beskytte spanjolene mot å bli utbyttet. Men i stedet ble vi deres fiender.

- Men vi hadde jo også i tankene at med slike ansettelsesforhold som de hadde, ville ikke norsk industri kunne komme inn og konkurrere. Norske industribedrifter som var kontraktører var interessert i at deres ansatte hadde ordnede forhold på lik linje som oss som var fast ansatt. Så når vi skulle prøve å hjelpe de Umex?-ansatte med regulert arbeidstid, var vi egentlig med på å fase dem ut. Det ble på en måte en dobbeltrolle eller en dobbeltmoral i systemet. Men det måtte settes en standard for arbeidstidsordningen der ute. Det har vært mange grenseoppganger om hvem som faller innenfor loven og hvem som ikke gjør det.

NOPEF kommer på banen

- Hvordan var forholdet til NOPEF til å begynne med? OFS og NOPEF ble vel opprettet på omtrent samme tid?
- Ja, de ble opprettet senere enn oss. Noe av bakgrunnen for opprettelsen av NOPEF, var at Sjømannsforbundet som var et LO-forbund påsto at vi stakk kjepper i hjulene for dem når det gjaldt å organisere folk på Ekofisk. De truet med streik. I avisene sto det at de ville boikotte Ekofisk med sine supply-båter fordi vi var organisasjonsfiendtlige. Men jeg opplevde det motsatte da jeg gikk ned på supplybåtene til Solstad Shipping og spurte "Hvorfor skal dere streike mot oss? Hva har vi gjort dere?" Skipperen sa: "Nei, det kan du glemme Krovik. Kom opp og få deg en lunsj her. Kos deg og slapp av. Jeg skal love deg en ting, vi kommer til å gå ut og inn uansett hva Sjømannsforbundet sier. Vi kommer aldri til å følge dem. Først får de ordne forholdene for oss som er medlemmer, før de begynner å rote med dem som ikke er medlemmer." Så da jeg gikk der ifra, var jeg overbevist om at den streiken kom aldri til å bli noe.

- Phillips var veldig negativ til alt som gjaldt streik på den tiden og de ønsket ikke noe oppmerksomhet rundt det. Når pressen kom var det bare: "No comment." Da måtte jeg si til Phillips: "Hør nå, fortell til pressen at vi skal ha møte i morgen med LO, oss og dere. Hvis ikke vi får være med, så setter vi oss ned og streiker." Resultatet ble at vi fikk være med på pressekonferansen og sitte sammen med LO. NRK fra Oslo var på besøk. Det var mye oppmerksomhet rundt konfliktene der ute.

- Vi uttalte da at vi ikke hadde laget hindringer for Sjømannsforbundet og LO. Vi sa: "Dere kan reise på Ekofisk når dere vil med vår velsignelse, men vi kan ikke garantere at dere ikke blir skjelt ut der ute." Phillips ba dem fortelle når de ville reise ut så skulle de ordne med transport. Resultatet var at de ble skeptiske, og viste seg bare så vidt i garderoben på Ekofisk, så forsvant de. De ble nok uglesett av folk som var med i Ekofisk-komiteen. Vi hadde allerede fått innført arbeidstidsordninger og var på full gang oppover.

- Så fant LO ut at Sjømannsforbundet ikke var riktig hest å satse på. Jeg diskuterte helt alene med en drøss av LO-folk som skulle ha meg overbevist om at LO var det eneste rette. Men når de ikke vant fram overfor oss i Ekofisk-komiteen, fant de ut at de måtte lage et nytt forbund. Da fikk vi i Ekofisk-komiteen dette samarbeidet med raffineriene.

- På det ene raffineriet var det en tidligere formann som het Gjervik. Han hadde jobbet litt i LO-kulissene, og han fikk tilbud fra LO sentralt om at man kunne organisere seg i LO i et nytt forbund. Der fikk jeg tilbud om å gå inn som formann i interimstyret og dermed være grunnleggende for å danne dette forbundet. Dette skjedde før vi kom i skikkelig kontakt med operatøransatte på Statfjord og Frigg. I løpet av prosessen reiste vi til Tønsberg for å holde møte. Plutselig sto det i avisene at vi nå var reist til Tønsberg for å lage nytt LO-forbund. Jeg ble nedringt. Det hadde lekket ut gjennom LO-systemet dette her. Det ble et svært rabalder. Jeg måtte jo ringe ut til Ekofisk og fortelle at vi ikke hadde tenkt å gå over hodet på dem på noen områder, at dette var rent tull.

- Var det en bevisst lekkasje da?
- Det vet jeg ikke. Resultatet ble iallfall et første initiativ til et nytt forbund, som vi avviste. Men tanken var allerede sådd. Så ble vel Lars Anders Myhre hentet inn i LO-systemet. Han arbeidet som geolog i Oljedirektoratet. Han hadde ingen tilknytning offshore. Der var det snakk om det politiske; vi henter en person med ressurser og som har litt bakgrunn til å lage et forbund. Jeg var med, faktisk, på interimstyret deres på Bryne, hvor de dannet det første LO-forbundet. Boreselskapet Morco kom med ganske tidlig, og var en slags ryggrad i foreningen. Først hadde de rotet seg inn i Sjømannsforbundet, noe de mistet en månedslønn på. Som kontraktoransatte tjente de egentlig mer enn oss operatøransatte. Men Sjømannsforbundet var ikke vant med systemet med feriepenger, de hadde en annen måte å regne ferie på og dermed forsvant hele feriepengesystemet for de Morco-ansatte. Det var et av bevisene på at Sjømannsforbundet ikke hadde særlig kompetanse på Arbeidsmiljøloven.

Uten fagforeninger - halve lønna og dobbelt abeidstid

- OFS-avtalen som vi bygde opp, som Ekofisk-komitéen fra først av laget, har vært grunnleggende for hele systemet. NOPEF har hele tiden siden kjempet for å få ta part i og gi maktapparatet sitt del i OFS-avtalen. OFS-avtalen banet veien og har siden blitt utviklet og fornyet. 

- Jeg har hatt mye med Lars Anders Myhre å gjøre. Jeg tror at hvis man snakker rolig med ham på kammeret, ville han innrømme at hvis det ikke var for Ekofisk-komiteen og OFS, hadde vi aldri kommet så langt så raskt. Men Ekofisk kunne aldri ha gått inn i LO, som de har gjort nå, så lenge jeg var der. Ekofisk-komitéen startet det, og grunnla identiteten til det som ble OFS. Siden har det alltid vært en liten fight om lederskapet mellom Ekofisk og Statfjord. Statfjord har følt at de har kommet litt i underlegenhet.

- Det er mange som sier på spøk: "Hvis det ikke hadde vært for oss som begynte dette her, så hadde vi hatt halve lønna og dobbel arbeidstid." Det hadde ikke vært fullt så galt, men det hadde ikke vært på det nivået det er i dag.

En høyrevridd fagforening bare mulig i oljen

- Historiker Marie Smith Solbakken mener at OFS er en del av en motkultur. Du er jo Høyre-mann, og mange av dem som jobber i oljeindustrien, har gjerne politisk preferanse til høyre for Arbeiderpartiet. Det gjelder kanskje sjøfolkene og. Har du noen kommentar til det?
- OFS var først en sammenslutning av foreningene på Ekofisk, Statfjord osv. Først når regjeringen slo fast at man måtte være et landsomfattende forbund for å drive forhandlinger, ble vi et skikkelig forbund. Da kom min bakgrunn fra Høyre godt med. Jeg var inne på Stortinget to ganger i året og drev korridor-politikk. Etter at OFS var blitt godkjent som landsomfattende forbund tok det noe av brodden på LO sitt opplegg. Der tok vi litt rotta på LO. En av hovedsakene for dem var at OFS ikke skulle ha status som landsomfattende forbund. NOPEF skulle ha den rollen alene i Nordsjøen.

- Var det nødvendig med streik for å få gjennomført dette?
- Ja, det var trusler om streik, men igjennom departementets skriv fikk vi gjennom at vi skulle være godkjent som et landsomfattende forbund. Siden har jo vi vært tatt av lønnsnemnda hele tiden. Vi har jo hatt lønnsnemnd på lønnsnemnd.

De første arbeidskonfliktene

- Den første trusselen om konflikt hadde jeg da vi skulle forhandle i arbeidsutvalget. I Arbeidsmiljøloven står det at arbeidsgiverrepresentanten skal være en med autoritet, som kan si ja og nei til ting, og som har økonomiske fullmakter bak seg. Hvis vi skulle snakke norsk i disse forhandlingene måtte jeg langt ned på stigen for å finne første nordmann i hierarkiet. Jeg var opptatt av at vi skulle forhandle med toppdirektøren eller i hvert fall direktøren for Ekofisk-området. Det var viktigere enn å snakke norsk.

- Når vi kom til forhandlingen om tariffavtalen, gikk også det på engelsk. Men det viste seg at det oppsto en del mistolkninger, derfor ønsket jeg at disse forhandlingene skulle foregå på norsk. Dette motsatte Phillips seg. Da sa jeg "OK, da forhandler vi, og går rett til streiketrussel. Vi går til streik på språket." Jeg hadde allerede ringt til Webster og spurt "Hvis vi kommer inn til deg, snakker vi bare norsk der?" "Ja, her snakker vi kun norsk, og ingenting annet. Hvis noen snakker et annet språk, så skal det oversettes til meg!" "Flott," sa jeg "da kommer vi." Så tok jeg ut konflikt, og ble kalt inn til Webster som mekler. Forhandlingene foregikk på norsk, med oversettelse til amerikansk. Det endte med at forhandlingene om tariffavtaler skulle foregå på norsk. Dette gjorde det lettere for nordmenn å komme inn i posisjoner.

Phillips og informasjon

- Det var vel en kraftig fornorsking av hele organisasjonen fra slutten av 1970-tallet. Ved slutten av 1980-tallet gikk vel det meste på norsk?
- Ja, norsk lov skulle gjelde. Arbeidsgiversiden var til å begynne med nesten fiendtlig innstilt til myndighetene og ville helst ikke snakke med noen.

- Pål Mitsem som var jurist, var pressetalsmann i sin tid. Men de fant ut at de måtte organisere presseinformasjonen bedre. Jeg sa til dem: "Dere må kutte ut det der med "no comment" og slikt, dere må fortelle hvorfor det skjer noe, for ellers finner pressen på noe selv." Et typisk eksempel var under Bravo-ulykken på pressekonferansen på Sola. Håkon Blauw som var pressetalsmann, fikk ikke si noen ting. Pressen kom fra hele verden, men det ble gitt lite informasjon. Jeg husker en fra VG sa: "Men når vi ringer til Bartlesville (hovedkvarteret til Phillips) så får jo greie på mer enn her!" Da ble det buing, og så sa han, på engelsk, til hele dette internasjonale pressekorpset "Her får vi ikke greie på noen ting, denne informasjonen er så bak mål at jeg tror vi får skrive hjem til redaksjonene våre om dette forferdelige Phillips," nærmest "hvilket drittselskap dette er!" Og full applaus i pressekorpset.

- Da dette ble rapportert tilbake til Phillips-ledelsen, ble det umiddelbart kalt inn til pressekonferanse igjen. De stilte med de folkene som hadde greie på det. Det fikk opp humøret i forsamlingen. Phillips snudde helt om og begynte å informere om hva som egentlig  foregikk. 

- Jeg var med i kriseteamet og fikk følge med i alt som foregikk fra A til Å. Da Kielland-ulykken kom, var det helt snudd på hodet. Pressen ble invitert ned i første etasje i hovedkontoret i Tananger og noen mente at det gikk ett hakk for langt i motsatt retning.

Arbeidsgiverne organiserer seg

- Etter hvert begynte også arbeidsgiverne å organisere seg. Det var faktisk Willoch, min egen partimann, som tvangsinnmeldte Phillips i systemet. Han sa at oljeselskapene som ikke er med på dette, ikke har noen framtid. Heldigvis hadde vi etablert et nivå på organisasjonen. På en måte var det litt heldig at vi hadde med et amerikansk firma å gjøre, som verken ville vite av presse eller myndigheter. Det betydde at vi hadde et spillerom til å få vår forening på plass. Hadde det vært et norsk selskap som Statoil eller Hydro, som allerede hadde arbeidsgiverforeninger, så hadde vi nok møtt en annen motstand. Det var også en lykke at vi fant alliansen med Oljedirektoratet tidlig. Om det ikke var en formell allianse, så var det gunstig for oss og gunstig for dem med den konkurransen de hadde med Sjøfartsdirektoratet.

Mike McConnel - helt sjef

- Forandret amerikanerne syn fagforeningsvirksomhet?
- Helt i begynnelsen da jeg ble forfulgt der ute, var det noen amerikanske ledere eller formenn som ga meg oppmuntringer og som mente at det burde være ordnede forhold. Det var jo drillingfolkene som var ledere på plattformene, og mange kom rett i fra bushen. De hadde et språk med banneord i annethvert ord. Når de skjelte deg ut, måtte du lære å ta igjen. Det kunne du gjøre som operatøransatt, mens kontraktørene måtte bare lye og bukke. Når prosessfolkene overtok, ble det en helt annen kultur. Lederne som kom over fra Statene og drev det, som Mike McConnel, var en annen type folk med tyngde i seg. De så at fagforeningene eksisterte og at de hadde legitime krav. Jeg mener jeg fant tonen relativt kvikt med Mike McConnel, selv om jeg hadde mange konflikter gående med ham. I intervjuer med ham etterpå sier han at vi hadde et fredelig forhold. Det var åpent og ærlig, aldri bløff. Jeg likte godt hans måte å være på.

Hvilken stilling hadde Mike McConnel? 
- Han begynte på Ekofisk som "drilling og production manager", altså sjef for Ekofisk og det som foregår der ute. Det var nok meningen at han skulle ut og få offshoreerfaring for så å overta som direktør.

- Vi hadde noen konflikter, og iallfall to av gangene var det fredsmeklinger etterpå. Da reiste vi som sto i spissen for konflikten sammen med ledelsen på busstur med bar til Flekkefjord. Så var det inn på hotell og snakke om alt som heter konflikt om kvelden. Stemningen ble gemyttlig, og neste morgen var det "Nå legger vi historien bak oss, nå glemmer vi det. Nå står vi her, og så går vi fremover! Hva gjør vi nå for å få tingene på plass?" Han hadde disse vinn-vinn teoriene sine.
 
Ulovlig konflikt

- Var det noen konflikter som førte til oppsigelser?
- Vi hadde en konflikt som ble kjent ulovlig. Folk nektet å reise inn, og produksjonen ble stengt, alle helikopter-flightene ble stengt av, osv. Det var en sånn streik som vi tok avstand fra, men hadde sympati for. Da skjedde det at en "offshore manager" som prøvde å brekke seg gjennom streikevakten bare ble puffet til side. Alf og Kåre, to kjernekarer som tilfeldigvis var der oppe fikk skylden og ble sagt opp. Det var en kampanje for å få disse tilbake igjen, som utviklet seg til en ganske stor konflikt. Hva konflikten opprinnelig gjaldt er jeg ikke helt sikker på, men det viktigste spørsmålet ble egentlig å få de oppsagte tilbake igjen.

Oljearbeidsplassen likestilles med industriarbeidsplass

- Hva har OFS oppnådd som organisasjon?
- Det viktigste er at offshorevirksomheten ble definert som en industriarbeidsplass med regulering av boligforholdene og etablering av arbeidstidsordninger pg så videre etter et normalt industriarbeidersystem. Arbeidsforholdene har blitt normale, sammenlignet med det som er på land.

- Da de første faste plattformene kom, kunne det lett ha skjedd at de ansatte fikk samme reguleringer av arbeidsforhold som på de flytende plattformene. Øverste myndighet ville ligge hos Sjøfartsdirektoratet og de ansatte organiseres i Sjømannsforbundet. Senere fikk vi en del "bastarder", dvs produksjonsplattformer som flyter. Skal de defineres som skip eller industri? Det har vært en kamp for å få flytende rigger til å regnes på linje med faste installasjoner. Problemet deres er at de jobber i et internasjonalt marked, som gjør at de skal være konkurransedyktige andre steder enn på norsk sokkel.

- Dette var viktig både når det gjaldt retningslinjer for arbeidstid og lønn?
- Arbeidstid og lønn. For dem var det viktig at det ikke skjedde noen omkalfatringer. Sjømannsforbundet var også representert i Halden-utvalget, og de kjempet for at sjømannslovene skulle gjelde. Jeg husker Friberg sa til dem "Arbeidsmiljøloven er jo mye bedre. Dere må jo forstå det at dere må kjempe for å få inn under den loven, og ikke den dere har."

Flere fagarbeidere inn i OFS

- Etter hvert kom flere yrkesgrupper inn i OFS. De brakte vel med seg forskjellige holdninger når det gjaldt lønn og slikt?
- Jo, cateringansatte, drilling, serviceselskaper, osv. Alle hadde forskjellige grunner til å gå inn i OFS. Det var den felles tariffavtalen, OFS-avtalen, som fungerte som en magnet. De ønsket å oppnå de samme arbeidsforholdene som oss. På Statfjord begynte de å ansette egne cateringfolk som ønsket å gå inn i OFS. Så var det elektrikere og mekanikere. Noen var ansatt i operatørselskapet og noen utenfor. De som var utenfor ønsket også å komme inn under OFS-avtalen.

- Også NOPEF ønsket å være part i avtalen. Arbeidsgiversiden satt på en side, og OFS, NOPEF og de andre på den andre siden. Vi som representerte ulike arbeidstakerorganisasjoner ville helst ikke snakke med hverandre, men det var den samme avtalen vi forhandlet om. Til å begynne med var det riktig nok forskjellige avtaler, det ble  forhandlet lokale avtaler på de forskjellige installasjonene.

- De cateringansatte følte at de hadde litt å ta igjen i forhold til borere og elektrikere når det gjaldt lønn? De oppnådde vel mye også?
- De oppnådde ganske mye. De var fagarbeidere de også, med krav på god lønn. Med OFS-avtalen å vise til, hadde de mye å hente. Jeg følte det litt spesielt med min Høyre-bakgrunn. Folk tror at Høyre-folk er voldsomme egoister, men jeg har jo med mitt engasjement demonstrert det motsatte. Jeg er mer opptatt av at individene har rettigheter. Jeg mener at i den enkelte fagforening i det enkelte system, må det være muligheter for individuell tilpasning av opplegg. Det var det som var drivkraften hos meg.

- Jeg mener at arbeiderne får det bedre med den type tankegang enn med LOs tankegang hvor alle avtaler skal være etter samme lest. Men selv OFS har vært styrt av Arbeiderpartifolk, så organisasjonen har ikke vært preget av noen klar partipolitikk. Det er kanskje flere i Fremskrittspartiet i LO i dag enn noen andre plasser (ler), så de gamle bastionene finnes ikke. Men da jeg begynte med fagforening, var det store oppslag i avisene om at Høyremenn ikke kan være fagforeningsledere.

- På 1980-tallet ble det vel brukt tvungen lønnsnemnd stort sett hver gang det var på tale å streike?
- Ja, vi hadde tenkt å streike et år etter at LO var kommet med i systemet via NOPEF. Dette året hadde LO forpliktet seg til et sentralt oppgjør. NOPEF som del av LO-systemet, hadde laget en avtale med arbeidsgiversiden. Da ble OFS forbannet og gikk til konflikt. Da sto arbeidsgiver på sitt til dommedag. De visste at det kom til å ende med lønnsnemnd. Spillet var slik at vi fikk ikke mer enn det NOPEF hadde fått. 

- I ett tilfelle var det vel lockout også, i 1986, av de cateringansatte?
- Ja, de forsøkte seg på noe lockout, men det tror jeg ikke de gjør mer. Jeg tror ikke Arbeidsgiverforeningen er noen spesialister på lockout.

- Hvordan foregikk det? Var det slik at det ikke var så farlig om produksjonen ble stengt ned, siden oljeprisen var lav?
- Ja, det har vært mye diskusjon om det. I bransjen forventes det at Norge som oljenasjon ikke har for mange konflikter. Det er viktig for troverdigheten at oljeforsyningen er stabil. Jeg vet at cateringen streiket, men det er vanskelig nå i ettertid å holde alle konfliktene fra hverandre.

Fra fagforeningsleder til driftsleder

- Du fikk jo senere stilling som driftsleder. Hvordan var det etter at du hadde vært fagforeningsleder så lenge?  
- Jeg ble ansatt som drifts- og vedlikeholdsleder på Ekofisk 2/4 A for ca 10 år siden. (1993) Jeg hadde jobben i cirka seks år. Så ble det omorganisert slik at det skulle være en flatere organisasjon. Vi ble driftsrepresentanter det siste året. Det var en spennende tid, for det var noe helt nytt.

- Hvordan var det å komme på den andre siden av bordet?
- Det var i avisene det sto at jeg var havnet på den andre siden av bordet. Det gikk rykter om at jeg var blitt kjøpt. Det er en kjent sak det, at når fagforeningsfolk blir brysomme nok, så kjøper man dem, så er man ferdig med problemet. Jeg tror ikke det er så enkelt.

- Jeg søkte på jobben som driftsleder. Stillingen krevde ingeniørkompetanse, noe jeg hadde. Men jeg vet at noen ble sure fordi de mente de hadde så lang erfaring at de skulle få opprykk. Jeg ble  konfrontert med å ha vært bråkete og ha vært i mange konflikter. Men jeg brukte attestene Mike McConnel hadde gitt meg og sa: "Da er dere uenige med deres egen direktør." I OFS-systemet var det flere som var glad for at jeg fikk jobben og mente at det ville gi muligheter for dem også til videre karriere i selskapet. Men det skal noe til å være like markant som jeg har vært oppigjennom.

- Da jeg begynte som drifts- og vedlikeholdssjef følte jeg det var en del skepsis til å begynne med. Det var mye om prosessen jeg ikke kunne. Men jeg ville sette meg inn i det viktigste. Min viktigste force var at jeg kjente Phillipsorganisasjonen på land ut og inn. Jeg kjente organisasjonsapparatet, sjefene, helt fra direktører og nedover, slik at hvis vi hadde behov for noe, kunne jeg ordne det. Hvis en av de der ute hadde rykket opp, hadde ikke de hatt det nettverket på land. Jeg tror de var med på det, for det ble ganske OK.
- Det har vært litt kultur for at de ute sier at "De folkene på land, de vet ingenting, det er vi som driver prosessen." Men jeg hadde en mer helhetlig oppfatning av hvilken betydning de som jobbet på land hadde. Ta for eksempel modifisering av plattformer, over til PLS-styring fra pneumatisk styring. Det er ingen ute i Nordsjøen som har funnet på det. Det er ingeniører  på land som har konstruert og laget til, og modernisert det. Dette med å få opp mer olje, teknologien som brukes til det, det er ingen prosessoperatør som har funnet opp det. Også det er utviklet av ingeniører på land. Dette er et tannhjulsystem hvor alle er avhengig av hverandre.

Phillips - et åpent og utradisjonelt selskap

- Skiller kulturen i Phillips seg fra kulturen i andre oljeselskaper?
- Jeg vet at det var en annen kultur i Mobil, som drev Statfjord-feltet til å begynne med. Elf brukte psykologer som skulle ansette folk, slik at man fikk de rette folkene. Jeg kan ikke forstå at det skulle gi noe bedre resultat. Jeg lærte meg tidlig å ikke "drite ut" Phillips. Hvis jeg var sint på noen i selskapet, tok jeg personene. I Phillips har det vært ansatt mange forskjellige typer personer, så man kan finne allianser internt i selskapet. Hvis du har problemer, kan det være at andre også har problemer.

- Phillips har på mange måter vært et greit selskap. Dvs. at de har vært åpne for å se på nye ting. De har vært utradisjonelle på en måte. Jeg føler at andre selskaper kanskje har vært litt stivbeinte. Tonen har vært grei, det har vært veldig lite ovenfra og ned. Om kinosalen ikke har nok seter, får plattformsjefen også sitte på gulvet. Det har vært en grei likhetskultur, syns jeg.
- Når det gjelder amerikanerne, føler jeg at det fins greie amerikanere og galne amerikanere. Jeg har hatt mye mer problemer med nordmenn i Phillips enn med amerikanere. De er greie å snakke med, trass i språkbarrieren. De er hjelpsomme, og får en til å føle seg likeverdig. Jeg var skuffet da Phillips skrev historieboka si, og ikke nevnte fagforeningen med ett ord. De ansatte og deres foreninger har vært oversett. Det synes jeg er en pussig måte å gjøre det på. Det vil i hvert fall ikke si at vi ikke hadde innflytelse i systemet.

På en knivsegg

- Jeg har inntrykk av at du var litt fryktet? Kunne det i konflikter skje ting som virket overilt, eller som kunne være på grensen til å være farlig?
- Det vil være forskjellige ståsteder. Det er klart at i en konflikt setter du ting på spissen, og prøver å være bevisst, og vet at du må opp på en knivsegg. Du vet også at du ikke må over den knivseggen, men du kan holde deg på et visst konfliktnivå.

- Den første lovlige konflikten vi hadde, gjaldt å få orden på arbeidstidsordninger. Etter forhandlingene, fristene, og alt dette her gikk vi til streik. Vi sendte inn alt som het kontraktorpersonell, og holdt våre egne ansatte tilbake. Da begynte Phillips å sende ut ledere fra land for å holde plattformene der ute i drift. Blant annet var det et helikopter som skulle lande på dekket (på Ekofisk 2/4 H). Jeg ropte "Alle mann på dekk!", så vi sto 100 mann på helikopterdekket. Da mente de at vi hadde drevet et hasardiøst opplegg, fordi vi hadde sperret et helikopterdekk for landing, og at det var risikabelt. Men det lå jo en annen rigg rett ved siden av. Noen fotograferte denne hendelsen, og det resulterte i at jeg gikk ned og rev kameraet ut av hånden på fotografen. Dette ble til og med referert på førstesiden i en liten notis i Aftenposten. Det sto at jeg hadde forårsaket legemsbeskadigelse, for fotografen hadde forstuet fingeren når jeg rev kameraet fra ham. Det som skjedde var at jeg tok ut filmen og hev den på havet, og leverte kameraet tilbake. Jeg sa "Her har dere medlemslistene våre, så dere kan ta alle sammen, ferdig med det."
- Vi har hatt en del sånne konfrontasjoner hvor noen vil si at det går på sikkerheten løs.  Men jeg mener iallfall selv at sikkerhet har vært i fokus hele veien, og det har heller aldri oppstått noe farlig. Jeg mener egentlig det er tvert imot.

- Men alle i ledelsen har ikke alltid vært like begeistret. Slik som sjefen jeg snakket om, når han oppdaget at jeg hadde begynt på heltid, at jeg kunne plutselig bevege meg fritt ute på plattformene, reise med helikopter når jeg ville, bo hvor jeg ville, uten at han kunne røre meg, det var jo et tap til tusen. "Hvordan kan de lønne han rabulisten der?" 

- I det store og hele føler jeg at valgoppslutningen har gått greit, og jeg viste i de siste seks årene som driftsleder at jeg klarte å nøytralisere meg. Samtidig har jeg fått anerkjennelse fra LO, som jeg har hatt de kampene med. Jeg tror ikke Lars Anders Myhre vil si så mye stygt om meg, for å si det slik, selv om vi har vært i de kampene om fagforeningsopplegget. Vi har hatt en god dialog, oss imellom, sittet i utvalget og kjempet for de samme tingene.

En taktiker

- Konflikter kan vel være konstruktive?
- Av og til må jeg si at jeg bruker litt taktikk ved å bevisst gjøre motparten forbannet. Jeg har ønsket at han skulle bli så forbannet at han tok det opp med sine ledere. Da fikk jeg fokusert på problemet, for da kunne jeg gå inn og fortelle hva som hadde foregått. På den måten hjalp han meg ved å engasjerer høyere direktører uten at jeg selv hadde gjort noe. Så satset jeg på at han hadde kompromittert seg såpass, og at direktøren fikk greie på hva som foregikk. Så fikk  han selv stå for det slik at forholdene kunne bedres etterpå.
Det er klart at man må spille det spillet. Jeg brukte direktøren bevisst mange ganger mot de underordnede, for jeg hadde en god dialog med McConnel, og han hadde en holdning om at vi skulle ha fred og ro, og at man skulle involvere fagforeningen i forskjellige prosjekter.

- Jeg husker en gang jeg hadde laget et oppsett for den nye personalsjefen, om hva vi hadde gjennomført, vår status, og hva han hadde bidratt med. Så han sa "Hva?! Gir du meg karakterer?" McConnel syntes det var på kanten, men vi gikk igjennom lista, og jeg ga ham delvis bestått, og sa at det var en del ting som burde være ordnet. Men selv denne personalsjefen fikk jeg skværet opp med over en drink på et hotellrom en gang senere.

En bedret sikkerhetskultur

- Sikkerhetskulturen i Phillips er vel alle enige har bedret seg etter hvert, men hvem var pådrivere for å få til forbedringer?
- Oljedirektoratet var veldig viktig. Phillips var som ambassadører for Oljedirektoratet. Phillips hadde med seg ganske mange fine sikkerhetsprogrammer med seg fra Statene, men som ikke alltid ble fulgt opp i praksis. For eksempel, helt til å begynne med kunne det være så galt at Oljedirektoratet kom ut og sa "Nå skal vi sjekke på Bravo," så kom de på Ekofisk 2/4 B, og der så Phillips at det manglet noe, og så gikk de til Ekofisk 2/4 A og hentet det som manglet og flyttet over slik at det så fint ut. Men så var det mangler på Ekofisk 2/4 A.
Mange av de ansatte i lederposisjoner gjorde egentlig ikke det de skulle. Phillips hadde Safety First som en del av sin filosofi, men på mange måter var det økonomien som styrte. For eksempel hadde vi en inspeksjon ute på senteret før vi fikk et skikkelig malingslager, og noen av sjefene bestemte at hele containeren med maling skulle settes på en supplybåt mens Oljedirektoratet var der. Malingen føk vegg i mellom. Containeren ble flyttet tilbake når OD var reist. Litt av den kulturen måtte du prøve å ta.

- Det ble også fokusert for mye på prosessen, mens vedlikeholdet ble nedprioritert. Kun operatører kunne bli driftsledere. Heldigvis skjedde det endringer. Jeg kom jo formelt sett fra vedlikeholdet. Og det at også vedlikeholdsarbeidere kunne bli ledere var noe som Oljedirektoratet var opptatt av. De truet med å stenge ned hvis ikke vedlikeholdssystemet ble bedre, for det har også med sikkerhet å gjøre. Da fikk vedlikehold en høyere status. Når en operatør trykker på knappen, hvis da sikkerhetsventilen ikke virket, nytter det ikke at han er flink til å trykke på knappen.

- Phillips fikk ganske mange pålegg i forbindelse med Ekofisk-tanken og oppgraderinger, fordi vedlikeholdsnivået hadde sunket. Det var mye snakk om sikkerhet på "safety"-møter, men så ble det ikke utført i virkeligheten.
Noen av drillingfolkene var veldig opptatt av sikkerhet. De begynte å gi premier til folk som fant feil. Det å finne en feil til dagen var liksom et mål, og når man ikke fant noe, så måtte man iallfall finne noen småting.

- Vi hadde også en kamp om fjernstyrte plattformer. Skulle det være egne boligplattformer med bro over til produksjonsplattformen? Økonomien satte begrensninger. Men det er klart at på land ville det aldri vært tillatt å putte et boligkvarter på toppen av et raffineri, slik man gjør i Nordsjøen. Det ville vært krav om at det skulle ligge så og så mange kilometer unna. Så det er klart det blir kompromisser om sikkerhet.

Nestenuhell under oppjekkingen

- Oppjekkingen av Ekofisk var etter min mening å gamble med sikkerheten. Det var like før det skjedde en fatal feil. De begynte å kaldkutte i et svært rør med full olje- og gassproduksjon i.

- Det har jeg ikke hørt om.
- Det er fordi det ble en suksess. Da forsvinner malurten. Hadde det vært en fiasko så hadde all malurten kommet opp. Det er slikt som skjer. Her skulle man jekke seks stålplattformer på Ekofisk-feltet. Produksjonen skulle gå så lenge som mulig, nærmest helt til man satte i gang oppjekkingen. Det var mange forberedelser som skulle gjøres, mye som skulle sveises. Vanligvis måtte tillatelsene til varmt arbeid som sveising og slikt, sjekkes en for en. Men ved oppjekkingen skjedde det så mye på en gang at det ble et slags samlebånd. Egentlig burde det vært strengere enn vanlig. Prosessen burde vært lagt ned på et mye tidligere tidspunkt, siden man drev på med så mye varmt arbeid. Det heter jo egentlig at man skal sveise minst mulig, man skal helst bruke skruforbindelser om man kan gjøre det i stedet for å sveise, men her gjaldt det å holde det i gang.

- På Ekofisk 2/4 FTP-en var det svære rør med olje og gass som ble satt i gang og kaldkuttet. Når man var kommet halvveis inn, så sier den ene nordmannen, for det var en amerikanere som sto ansvarlig: "Skal vi ikke se etter en grønn tag her? For vi skal jo ikke sette i gang uten at operatøren har vært nede og sjekket." Dette viser bare at de ikke var erfarne, for det var lunk i røret, og da vet man at det er noe i det. Plutselig sier amerikaneren "Er det ikke du som har sjekket dette?" for han var kommet inn for å stå for selve det fysiske arbeidet. "Nei," og så fikk de fatt i en operatør, og så ble det full krise. Hadde de fortsatt litt til, hadde røret sprukket, olje hadde kommet ut og stått i full fyr.

- Men det er ikke alltid like lett heller. Industrien der ute i Nordsjøen er komprimert, kvadratmeterprisen er så og så stor. Det er små avstander, og det er ikke lagt til rette for vedlikehold alltid. Det å få gjort det sikkert og få alle folkene til å være med, det er en kunst. Det er en risikofylt industri.

Nedbemanningsprosessen

- Etter at oppbyggingen av Ekofisk-området var fullført var det ikke lenger behov for like mange ansatte offshore. Hvordan foregikk nedbemanningsprosessen?
- Ved den første nedbemanningen, når de begynte med disse sluttpakkene, var det ingen som direkte fikk sparken. Men det var et lite gjennomtenkt system. De gikk ut og sa at den som ville kunne få sluttpakke. Da skjedde det at topp fagfolk tok pakken og smilte, for de kunne gå rett til konkurrenten og få samme jobben og samme lønna, så hvorfor ikke? Etter kort tid måtte Phillips ansette samme type folk. Det kunne være de samme menneskene som ble leid inn på kontrakt. Det var en merkverdig måte å gjøre det på.

- Da jeg fikk sluttpakken, var det ikke så enkelt å få pakke lenger. Det var så vidt jeg fikk den med meg. Jeg føler det var panikkartet og lite kontroll på måten de drev det på til å begynne med, men det ble bedre etter hvert.

Krovik
Øyvind Krovik
Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower