Prosesstekniker (operatør) Print
Prosesstekniker (operatør)
Prosessoperatør
Prosessoperatør Bjørn Skrede tar oljeprøver på Edda 2/7 C for å få dem analysert i laboratoriet på Ekofisk 2/4 T.

Yrket:
En prosesstekniker har oversikt over alle prosessene som gjelder strøm, vannforsyning, diesel, og selvsagt hele prosessen fra oljen og gassen kommer fra havet og den blir sendt av gårde i rør. Han eller hun overvåker, manøvrerer og styrer prosessene eller produksjonen ved hjelp av databaserte styringssystemer i kontrollrommet. Prosessoperatøren sjekker via datamaskiner at produksjonen går som den skal. En annen viktig del av jobben sjekk av prosessens utstyr. Dette foregår ute i prosessmodulene, hvor operatøren fysisk overvåker utstyret. Selve prosessen foregår i lukkede systemer. Ingen kan se hva som foregår inne i anleggene, derfor er det viktig å overvåke dataskjermene døgnet rundt.
Prosessteknikeren tar rutinemessige turer for å observere trykk og temperatur. Før dataalderen leste operatøren av trykk og temperatur kun på måleinstrumenter. Prosessteknikeren kan også ha i oppgave å finne duggpunktet på gassen, ta olje- og vannprøver. Alle resultater loggføres nøye. Å være grundig og nøyaktig er en viktig egenskap for den som arbeider i prosessen. Hvis det skjer unormale ting skal prosessteknikeren sørge for at de korrigeres. Kan han ikke gjøre det selv, tilkalles elektriker eller mekaniker. Produksjonen foregår døgnet rundt, og er derfor basert på skiftarbeid.

På Ekofisksenteret kan det skje at prosessteknikeren må omdirigere brønnstrømmene. Ved vedlikehold på anlegget blir enkelte deler av anlegget stengt ned, samtidig som  brønnstrømmen føres utenom dette stedet. Dette arbeidet gjør prosessteknikeren under ledelse av en driftsleder eller en superintendent.

Historikk:
Før omleggingen til Ekofisk II fulgte prosessteknikerne med på alle viktige opplysninger om produksjon på feltene i Ekofisk-området via dataskjermer i kontrollrommet på Ekofisk 2/4 T. Hvert annet minutt høstet datamaskinen på Ekofisk 2/4 T opplysninger fra datamaskinene på de andre installasjonene. I tilfelle en krisesituasjon kunne operatørene på Ekofisk 2/4 T stenge produksjonen på en av uteplattformene ved å trykke på en knapp. Operatørene på 2/4 T fulgte også med på transporten av olje og gass gjennom rørene til Teesside og Emden. Hvis mengden olje som ble sendt i røret til Teesside var større enn mengden som kom fram, ble prosessteknikeren gjort oppmerksom på en mulig lekkasje. Fra 1998 ble kontrollsenteret flyttet til den nye installasjonen Ekofisk 2/4 J.

Utdanning/erfaring:
Prosessteknikeren har tidligere ofte begynt som hjelpearbeider. Da har han lært anlegget å kjenne på kroppen. Ved hjelp av en anbefaling av en eldre kollega kunne hjelpearbeideren videreutdanne seg til prosesstekniker - tidligere kalt prosessoperatør. På en oljeinstallasjon kan det gjerne være fem - seks prosessteknikere totalt.

Som prosessoperatør lærer en blant annet hvordan ulike kjemiske prosesser foregår. En får innsikt og ferdigheter i det som kalles kjemi, prosess, automatisering, mekanikk og informasjonsteknologi (IT). Etter hvert lærer en hvordan ulike maskiner, rørsystemer og reguleringsfunksjoner fungerer, og hvordan en skal overvåke og vedlikeholde disse.

Utdanningen til prosesstekniker tar fire år i alt:
- GK kjemi- og prosessfag
- VKI kjemiske prosessfag
- To år som betalt lærling i bedrift
Studieretningsfagene i grunnkurset er kjemi, fysikk, kjemisk teknologi og mekaniske disipliner. Studieretningsfagene i VKI er bransjelære og prosessteknikk.
Etter bestått fagprøve utstedes fagbrev.
Med fagbrev kan en utdanne seg videre på teknisk fagskole, prosessteknisk linje. En rekke skoler tilbyr i dag fagarbeidere tilleggsutdanning, slik at en også kan få studiekompetanse. Med studiekompetanse kan en utdanne seg til ingeniør (Bachelor- eller Master i teknologi) eller velge mellom en rekke andre yrker som krever høyere utdanning.
Kilde: www.jobbfeber.no

Prosessoperatør 2
Prosessoperatør Odd Hansen på kontrollrommet for vanninjeksjonstestingen på Ekofisk 2/4 B.
Fra pølsemaker til driftssjef
Egil Lima og Don Greenli
Egil Lima og Don Greenli foran målemeterpanelet på kontrollrommet

Egil Lima i intervju med Kristin Øye Gjerde, 26. november 2002 (utdrag)

En utdanning som pølsemaker var en temmelig uvanlig bakgrunn blandt de som ble rekruttert til oljebransjen på 1960-tallet. Men det var tilfellet for Egil Lima som begynte sin karriere offshore på "Ocean Traveler" i august 1968. - Jeg var utdannet pølsemaker, og drev egen forretning, forteller han. - Men på den tiden gikk det dårlig for de små slakterforretningene. Det var kommet en masse med kjøtt inn i de store kolonialforretningene med svære kjøledisker som gjorde det vanskelig. Jeg begynte å se meg om etter noe annet, og på den tiden var aktiviteten i Nordsjøen akkurat begynt. Med den bakgrunnen jeg hadde måtte jeg gå krokveier for i det hele tatt å få en fot om bord. De som ble ansatt der ute var folk som hadde teknisk bakgrunn og som hadde vært til sjøs. Så jeg ble ansatt i catering (forpleiningstjenesten) på "Ocean Traveler" som var søsterfartøyet til "Ocean Viking".

Lima arbeidet bare to - tre måneder i forpleiningen. Før jul i 1968 ble han ansatt i ODECO som hjelpearbeider på "Ocean Viking". Her fikk han etterhvert erfaring både som kranfører og boredekksarbeider. I 1971 fikk han jobb på Gulftide og fikk innblikk i hvordan oljeproduksjon skjer fra en plattform. I 1973 fikk han fast jobb i operatørselskapet Phillips.

Fast ansettelse i Phillips

- Hvordan var det å bli ansatt i operatørselskapet Phillips?
- Kulturen i det selskapet du var ansatt i var forskjellig. Phillips var et selskap som var kommet for å bli i Norge, mens ODECO var mer et rallarselskap, et selskap som ikke ville bli så lenge. De forholdt seg mer til den amerikanske kulturen hele tiden, mens Phillips var innstilt på å legge om. Det tror jeg var den største forskjellen. For oss gikk vi fra en mer usikker situasjon til en sikker situasjon. Phillips var et enestående selskap å jobbe for. Det ble lagt vekt på at de ansatte skulle føle seg sikre både for seg og sin familie. Vi fikk jo veldig gode pensjonsordninger og forsikringsordninger osv.

- Hvilken opplæring fikk du i Phillips?
- Jeg begynte jo som operatør-trainee. Jeg var en av de som hadde erfaring fra offshore tidligere som de støttet seg på. Vi skulle være behjelpelige med å lære opp de andre offshore. Opplæringen på land skjedde i et hus ved siden av Dickens. Oppe i andre etasje var det treningssenter. Phillips brukte opplæringsmateriell utviklet av API, American Petroleum Institute. De som underviste oss var vanlige Phillipsansatte fra Statene; driftledere og vedlikeholdsledere osv. De brukte bare sine egne ansatte. En av de som ble værende igjen er Duane Mills, en veldig flink mann. Han var en av de første som underviste oss. I Sandvika lå Lilleborg fabrikker der de laget såpe, som hadde ledige lokaler hvor vi ble undervist, og ute i Dusavik der Phillips hadde kontorer på basen. Så begynte de å sende oss ut, først og fremst Gulftide. Phillips hadde leid inn et skotsk selskap som drev produksjonen. Da måtte vi lære oss skotsk. Det kunne være vanskelig å forstå enkelte ganger, spesielt når de ble opphisset. Men vi lærte veldig mye om produksjonen. Oppgaven til en operatør er først og fremst å overvåke og logge, å skrive trykk og temperatur og passe på at alt er i orden og ta action hvis noe går galt. En gang i døgnet lese av metric-systemet og kalkulere ut hvor mye olje og gass som var produsert det døgnet. Det lærte vi der, og det var veldig interessant.     

Ekofisk 2/4 FTP

- Etter hvert fikk du jobb på Ekofisk 2/4 FTP. Hva skjedde der?
- Det var en prosessplattform. De hadde jo allerede samtidig begynt å bygge Ekofisk 2/4 A (Alpha), Ekofisk 2/4 B (Bravo) og Ekofisk 2/4 C (Charlie). Det var en kolossal aktivitet der ute. Den første jobben jeg hadde etter Gulftide var på Ekofisk Alpha. Det eneste vi gjorde der var å lage ferskvann med en "watermaker", og noe slikt hadde jeg heller aldri vært borti. Men vi fikk det i gang og begynte å lage ferskvann. På den tiden begynte de å bygge riggen på Ekofisk Alfa. En rigg eller et boretårn der ute av den gamle sorten, er ikke noe svære greier sammenlignet med andre ting. Men de ble skrudd sammen av vinkeljern. Det var rigger som hadde stått borte i statene. Det kom en gjeng med eldre mennesker fra USA, og når de jobbet hadde de fullt av skiftenøkler på hele overkroppen. De klatret opp og så bygde de etter hvert. Når de begynte om morgenen var det ikke alltid de gadd å klatre opp der de holdt på. Da heiste kranføreren dem opp. Da sto de på kulen eller fastlinen som vi kalte det, og så satte kranføreren dem av der de skulle. De hadde skiftenøkler og fastnøkler over alt hengene på seg. Vi syntes det var flott å se på, og det var eldre folk alt i sammen. Dette hadde de antakelig gjort hele livet, gått rundt og jobbet med slike ting i USA. Så kom den første brønnen i produksjon, en brønn som het A 13 på Ekofisk Alpha. Da hadde vi fått en større svensk tankbåt som het "Elisabeth Fernstrøm" og den lå i en hel måned og lastet olje fra den ene brønnen. Det var så fint. Nordsjøen lå blank og fin en hel måned. Men så begynte ting å akselerere. Jeg husker ikke helt, men Ekofisk er bygd opp i faser. Gulftide var fase I. Så kommer det vi snakker om nå som fase II, og så skulle alle uteplattformene bygges med rørledninger til Teesside og Emden komme som fase III. Men det ble bare aldri sånn. Utbyggingen av fase I og fase II gikk vel noenlunde etter planen, men fra fase II til fase III ble det en masse forsinkelser. Det ble fase II og en kvart osv, men anlegget var så fleksibelt at en kunne gå tilbake i fasene og drive produksjonen slik det var tenkt på et tidligere tidspunkt.

Ekofisktanken

- Ekofisktanken kom vel i fase II?
- Ja, den er et kapittel for seg. Den skulle jo stå der ute og bare være lagringstank for olje. Men da den var kommet på plass, fant en ut at her var det masse dekksplass som kunne brukes. Her kunne det settes på en masse utstyr. Det ble bygd flere dekk, satt på utstyr for tørking av gass, uttak av våtgass, separatorer, turbiner osv. Nå står den vel der som en spøkelsesby med en masse spindelvev, tenker jeg.

Rørledningene

- Så kom rørledningene til Teesside og Emden og tok over slik at det ikke var behov for den lagringskapasiteten mer.
- Ja, den lagertanken var en fin ting, for tidligere var vi vant med at når tankbåtene sa fra om at de ikke kunne være på Ekofisk lenger på grunn av dårlig vær, da måtte vi stenge ned produksjonen. Nå trengte vi ikke det lenger, for da kunne vi i stedet fylle i lagringstanken. Den tok jo 1 million fat. Det var veldig flott det. Når været ble bra igjen hadde vi to bøyer, og så kunne vi pumpe fra tanken over i den ene tankbåten og så kunne vi ta fra produksjonen inn i den andre. Eller så kunne vi pumpe fra Ekofisktanken til begge to, mens produksjonene gikk direkte inn i Ekofisktanken. Det var veldig mange måter å gjøre dette på. Det var veldig fleksibelt.

Borepersonell contra driftspersonell

- Du jobbet på Ekofisk 2/4 A først?
- Ja, men det var bare noen måneder og så ble vi flyttet over til Ekofisk 2/4 B. Det var jo også litt forskjellige opplevelser. Når en plattform ikke produserer, men bare borer er det drillingsupervisoren (borelederen) som er sjef på plattformen. Når plattformen settes i produksjon er det produksjonssupervisoren (driftslederen) som overtar ansvaret. Når vi var rundt på disse plattformene til å begynne med, mens de bare boret, var vi som produksjonspersonell underlagt drillingsupervisoren og det var ikke alltid like kjekt. Produksjonsfolk for drillingsupervisor betydde ikke noe. Det var borepersonellet som talte.

- Ble folk ulikt behandlet? 
- Å ja mye, vi ble satt til drittjobbene, som å spyle, åpne tette dren og produsere vann. Det var jo viktig å produsere vann, men det var jo liksom ikke det vi var ansatt for, men vi lærte oss til å behandle "watermakere". Men så ble vi flyttet over til Ekofisk-senteret for der var plass nok slik at vi kunne lære. Først og fremst var det FTP, Field Terminal Plattformen, vi fikk lære å kjenne. Det var oppgaven vår å vite hvordan den fungerte. Og så kom den store dagen da de sa at vi er klar til å begynne å produsere inn til Field Terminal Platform. Men det var jo ikke bare å åpne. Først måtte vi jo bli kvitt all luft eller surstoff i rørene. Det vil si at vi måtte gå gjennom et program der vi gikk gjennom alle delene fra små rør i den ene enden og det måtte være dokumentert at all luft var ute før røret ble fylt med hydrokarboner. Det tok sikkert et døgn, eller kanskje var det bare fra seks om morgenen til seks om kvelden. Og da var vi liksom i gang. Seieren var vår! Gulftide den var liksom ikke vår, men FTPen var vår. Da følte vi at dette var bra. Så begynte vi å laste og lærte etter hvert. Vi lærte oss fort at her holder vi i gang. Vi hadde bare en brønn som produserte, og vi hadde jo veldig god tid på oss, men det visste vi ikke. Vi var jo nye og ferske og kjente ikke utstyret helt, og når skriverne tegnet beine streker så likte vi oss. Da gikk produksjonen som den skulle. Vi lærte av erfaring. Jeg var sammen med gode folk som lærte meg opp.

Oppbygging av prosessutstyr på Ekofisktanken

- Men du ble driftsjef og?
- Men først ble jeg plattformsupervisor (driftssjef) på FTP. Det gikk greit. Så var det den store utfordringen i nord, det var Tanken, den var atskillig mye mer komplisert. Jeg ble flyttet over på Tanken og jobbet sammen med engineering & construction en stund. Det var i grunnen hardt arbeid det. Det var svære boligbrakker om bord. Det var 600 - 800 mennesker som jobbet og bodde der samtidig, og det er ganske mye mennesker.

- Det var under oppbyggingsfasen det bodde så mye mennesker der?
- Ja, når det var kaffepause der, gikk det et signal og da var det akkurat som folk drysset fram som maur. De fikk kaffe og smultringer, sånne store myke med masse glasur på. Og når det var gått et kvarter så forsvant de opp med det de holdt på med. På Ekofisktanken lærte du etter hvert hva hvert eneste rør og hver eneste svitsj var. Det var en flott måte å lære på. Ekofisktanken var jo en varm plattform, det var hydrokarboner på den.

- Og samtidig bodde det 600 til 800 mennesker på den?
- Derfor var det nødvendig å gi "Hot Work Permit" til de som gjorde varmt arbeid som sveisearbeid og skjærearbeid. På en dag var det gjerne 80 slike arbeider i gang i oppbyggingsfasen, og det skulle sjekkes ut alt i sammen. Jeg begynte gjerne på jobb i halvfemtiden om morgenen for å få gjort dette arbeidet slik at alt var klart når det nye skiftet kom på.

Produksjonsrekord til Phillips 10 års jubileum

- Du har fortalt at du kom i en lederposisjon…
- Ja, først ble jeg plattformsjef. Vi startet opp Tanken og vi pumpet olje til Teesside, men vi hadde ikke fått Emden-rørledningen enda, så det var restrisjoner på det vi kunne gjøre. Vi kunne ikke brenne av gassen. Vi kunne ikke produsere mer enn vi kunne tilbakeføre av gassen. Så det gikk en periode før vi kom helt på plass og vi kom inn i fase III. Men da begynte det å bli løye når vi skulle sette de produksjonsrekordene. Da var jeg blitt plattformsjef på Ekofisk-senteret. Jeg husker godt jeg kom på jobb en morgen. Jeg så at nå kan vi klare å produsere 600.000 fat i døgnet. Phillips (i Norge) hadde 10-årsjubileum og skulle ha en stor feiring på land og det hadde vært morsomt om de kunne annonsere at vi produserte 600.000 fat i døgnet. Jeg tok en telefon til feltsjef Mike Lacy om vi skulle prøve å sette produksjonsrekord den dagen. Det var ingen store jobber som virket forstyrrende inn. Ja, det er flotte greier, sa han. Det er merkelig hvordan dette spredte seg. Det var jo et stort kontrollrom på Tanken og jeg hadde kontor i etasjen under. Jeg gikk opp og snakket med sjefen og sa at i dag prøver vi å sette produksjonsrekord. Vi hadde en produksjonsstrøm på 25.000 fat i timen og det skulle tilsvare 600.000 fat i døgnet. Hvis vi holdt dette stødig skulle det gå greit. Etter to timer var dette spredt over hele feltet. Det var jo et stort felt med en masse plattformer, og plutselig var alle engasjert. Det kom masse telefoner med hvordan går det? Klarer vi det? Spenningen steg og steg. "Har du snakket med Egil Røisland?" Han var nattsuperintendent. Han var litt røff og ringte til meg: "rf…rf… skal vi sette produksjonsrekord, eller skal vi ikke sette produksjonsrekord?" "Hva er det for noe," spurte jeg. Jo, oppe på Cod vil de begynne å teste sikkerhetsventiler. Det vil si at de skulle teste en og en brønn og sette den ut av produksjon og teste og så sette tilbake igjen. Det er ikke sikkert det hadde betydd noe, brønnene der oppe produserte veldig lite, bare noe kondensat. Etter 12 timer klokken seks om morgenen eksploderte det. Ja, vi har klart det. Og da hadde vi produsert 613.000 fat. Produksjonskapasiteten var bygd for 1 mill. fat per døgn, men en så høy produksjon ble aldri nådd. Produksjonsrekorden var på rundt 630.000 fat i døgnet. Da kunne lederen for produksjonsavdelingen på land, Frosty Morgan, stolt gå på talerstolen og annonsere dette på jubileumsfesten. En hel uke lå vi på dette produksjonsnivået til Teesside. Og på denne tiden var oljeprisen 30 dollar fatet. Det var enorme summer. De øste inn med penger. Samtidig solgte vi 2 milliarder standard kubikkfot gass til Emden. Her hadde vi et lignende samarbeid med Emden for å sette produksjonsrekord. Det var mange milepæler.

- Hva gjorde dere for at produksjonen skulle være så høy? Var det spesielle tiltak, eller sørget dere bare for at alt gikk knirkefritt?
- Jo, vi måtte sikre at alt gikk som det skulle, at det ikke var noen shutdowns. Vi kunne ikke pumpe olje ut av Ekofisktanken, mens dette skjedde. Det volumet som var i Tanken var produsert tidligere. Det som gikk inn i produksjonsrekorden var det som ble pumpet ut fra brønnene der og da. Vi hadde noe som het BSW, Bottom Sediments & Water. I oljen er det alltid litt vann og litt bunnsedimenter. Dette måles i laboratorier og trekkes fra volumet som blir produsert. Det måles en gang per dag og kalkuleres cirka en gang i måneden. En slik utregning skjedde en dag vi hadde produsert 627.000 fat per dag. Jeg trodde vi hadde gjort det helt store, og at vi aldri kom til å produsere så mye olje mer. Men vi hadde en avdeling som het PCU. De tok seg av alle målingene og gjorde opp alle avregninger. Men akkurat den dagen brukte de til å gjøre opp BSW, så de trakk fra 10.000 fat. Sjefen for PSU unngikk meg hele den dagen. Dermed kom vi ikke opp i mer enn 618.000 fat per døgn. Det ødela rekorden.

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower