Boreleder Print
Boreleder
Boreleder Ken Jetton
Boreleder Ken Jetton

Historikk:
Borelaget ble ledet av Phillips sin boreleder (Drilling Supervisor). I de første årene på Ekofisk var det bare èn boreleder fra Phillips om bord, og han hadde døgnvakt. Det vil si at han hadde sengen sin på kontoret og sov og jobbet fra samme rom. Etter Bravo-utblåsningen ble det innført en ordning med nestkommanderende på riggen, assisterende (junior) boreleder som gikk nattskiftet. Han ble gjerne kalt for nattmann.

Borelaget var bemannet med folk fra flere kontraktorselskap, som hver var spesialister på forskjellige tjenester. Borelaget besto av boresjef, borere, tårnmenn, boredekksarbeidere og hjelpearbeidere – foruten bistand av elektrikere, mekanikere, materialmenn og i begynnelsen også kranførere.

Første norske boreleder
Normann
Eyvind Normann var den første norske borelederen i Phillips

Eyvind Normann i intervju med Kristin Øye Gjerde, 23. juni 2003 (utdrag)

I likhet med mange i oljebransjen har Eyvind Normann, nå administrerende direktør i Polaris Rig Management, en fargerik bakgrunn. Oppvokst i et ingeniørmiljø, utdannet han seg som maskiningeniør i England. Fra universitetet i England ble han rekruttert og fikk jobb i et Sør-Afrikansk firma og begynte å arbeide i en gruve i Zambia. Der var han fra 1967 til 1971. På samme tid startet oljevirksomheten opp i Nordsjøen. Han reiste hjem og fikk jobb i det nyopprettede Oljedirektoratet, noe som ga verdifull jobberfaring. Men Normann ønsket heller en operativ jobb enn å slite kontorpulten. I 1974 fikk han jobb i Odfjell Drilling i Bergen og var der i fem år. Sent på året i 1978 begynte han i Phillips. Da hadde Phillips opplevd Bravo-utblåsningen i 1977. - Etter det måtte de doble antallet boreledere eller "Drilling Supervisors", forteller Normann. - Det var masse Phillips-folk der, men også en del konsulenter, alle sammen utlendinger. Så da jeg begynte i Phillips like før jul i 1978, var jeg den første norske som ble ansatt som boreleder på nattskift. Det var på Eldfisk-Alpha. (Eldfisk 2/7 A)

Hvordan foregår boring?

- Boring er vel mange forskjellige ting, leteboring, produksjonsboring osv.?
- Ja, det vi snakker om nå er produksjonsboring. Det var hovedsakelig det jeg drev med på Ekofisk. Det var en kombinasjon av boring og "work overs" det vil si brønnoverhaling, vi boret nye brønner osv. Feltet lå jo der, og det gjaldt å få opp ressursene. Men jeg har jo også vært med på leteboring inne i Ekofiskområdet for å finne nye strukturer. Fra sommeren 1979 jobbet jeg som boreleder på en leterigg cirka ett års tid. Den het "Haakon Magnus", men senere ble den omdøpt til "Borgny Dolphin". Det var Fred Olsen som kjøpte den.

- Kan du forklare hvordan produksjonsboring foregår?
- Det skiller seg ikke stort fra leteboring, bortsett fra at man har funnet selve feltet. Så skal man prøve å få ressursene ut, og da gjelder det å få plassert brønnene riktig slik at man kan få tappet reservoaret. Det er en prosess der man borer og setter de forskjellige størrelsene av foringsrør og til slutt kommer man ned til reservoar sonen. De brønnene vi hadde den gang var veldig primitive i forhold til de brønnene som bores i dag. På den tiden hadde man ikke muligheten til å styre brønnene på samme måte som i dag. Ut fra den kunnskapen man hadde, var brønnene fantastisk fine. Men rent reservoarmessig hadde man ikke den gangen muligheten til å bore horisontalt. Når man kom opp i 70 grader, syntes man at man boret nærmest horisontalt den gangen. Men i dag borer man jo horisontalt og faktisk oppoverbakke. Utviklingen begynte vel å dra i vei til der vi er i dag helt på slutten av 1980-tallet. Da begynte ting å skje, og videre på 1990-tallet. Det har skjedd et kvantesprang - en utrolig utvikling.

- Hvilket mannskap kreves for å utføre en boreoperasjon?
- Riggens mannskap den gang var 26 - 28 mann. Boremannskapene var ansatt i forskjellige selskaper. Reading & Bates, Marine Drilling / Dolphin, Loffland Brothers - og  Moran Brothers (senere kjent som Morco, så Norcem Drilling, så Aker Drilling og så Transocean Drilling) som skulle bli enerådene fra 1983 frem til 1992.  Boremannskapene sto for driften av selve riggen. Så hadde vi tjenester på sementering fra Dowell, Haliburton og BJ. De som sto for retningsboringen var Eastman i veldig stor grad, og det var Target Drilling som var et Aker Drilling selskap. Logging ble drevet av Schlumberger eller Western Atlas. Og så var det Weatherford som sto for casingtjenester. Det var et samarbeid mellom utrolig mange selskaper.

- Hvor mange Phillipsansatte var inne i systemet?
- Det var to som hadde ansvar for boretjenesten. En senior boreleder på dag og junior boreleder som nattmann. En ting som var spesielt for Phillips var at vi hadde en sentral boreoperasjonsleder. Han satt som koordinerende punkt borte på Hotellet. Når vi rapporterte, rapporterte vi til ham, så samlet han sine rapporter til land. Så fikk vi ingeniører ut når det var spesielle behov, eller det skjedde spesielle operasjoner. Men ellers var vi selvhjulpne på riggen. Min funksjon fra 1978 til 1981 var som nattmann. Fra 1981 avanserte jeg til senior boreleder. Fra 1983 var jeg boreoperasjonsleder og satt vekselvis borte på Hotellet.
- Sommeren 1983 begynte vi leteboring på Trena-banken i Nord Norge. Da var jeg basesjef der oppe. Så satt jeg vekselvis inne på land og var ansvarlig for alle boreoperasjonene og var litt ute og ble brukt i forskjellige forbindelser. Deretter var jeg fullt på land, og var på land i seks år. På slutten hadde jeg også ansvaret for  boreoperasjoner i Danmark hvor vi i 1988 / 89 hadde en brønn boret på land og en til havs.

- Da du jobbet som boreleder ute, hva gikk jobben ut på? Var det mye møtevirksomhet?
- Nei, aldeles ikke. Det var veldig praktisk. Det gjaldt å følge med mannskapet. Vi hadde våre ting å se etter, våre rutiner, særlig ting som angikk sikkerheten. Boringen skulle utføres slik vi hadde planlagt det, etter den planen som var laget i Tananger, og  som igjen var godkjent av Oljedirektoratet. Regelverket og krav til sikkerhet ble utrolig innskjerpet etter Bravo-utblåsningen, som avdekket veldig mange svakheter.

- Det medførte blant annet at det ble flere folk i boreledelsen?
- Ja, før den tid hadde boreleder sengen sin ute på kontoret. Han sov og jobbet mer eller mindre ut fra samme rom. Han hadde døgnvakt. Så lenge alt gikk greit, var ikke dette noe problem. Men oppstår det problemer…. En mann kan bare holde det gående så og så lenge. Så blir han sløv og de kritiske signalene som skulle fått ham til å reagere går rett forbi. Og plutselig så skjer det ett eller annet. Det var det vi skulle påse, at det ikke skjedde uventede ting.

- Du var på Eldfisk til å begynne med. Har du arbeidet på flere av installasjonene på Ekofisk?
- Ja, de eneste installasjonene jeg ikke har vært i direkte operasjon på er de to Albuskjell-plattformene. Jeg begynte på Eldfisk Alpha, så Eldfisk Bravo, Edda, Eko Alpha, Bravo, Charlie, Delta, Tor og Cod. Da jeg begynte i 1978/79 og fram til 1981 var det maksimum av aktivitet der ute. Vi hadde 11 plattformer i drift innenfor et område som du kunne se nesten fra den ene enden til den annen, dvs. Cod kunne du jo ikke se. Det var et utrolig antall operasjoner på gang og mange mennesker involvert, og en koordinering som savnet sidestykke. Disse som drev koordineringen av dette fra 2/4 H og ikke minst fra land gjorde en kjempejobb for å få det hele til å gå. 

Oppstart på Edda

- Var du med på oppstarten av noen av plattformene?
- Den eneste jeg virkelig var med på fra begynnelsen var Edda-plattformen. Der boret og satte vi de første foringsrørene i bakken.

- Hvordan artet arbeidslivet på Edda seg?
- I og med at det var boring som kom først, var det til å begynne med boreleder som var plattformsjef. Det var ikke noen andre der bortsett fra noen mekanikere og noen som holdt på med konstruksjon, og så var det catering. Men den øverste representanten for Phillips om bord var boreleder, som da også var plattformsjef. Slik var det inntil produksjonsfolkene kom om bord. Da var det de som overtok. Det var jo tross alt en produksjonsplattform og ikke en boreplattform. Vi var jo ute på plattformen kun for å installere brønnene. Men så lenge det bare var vi borefolkene som holdt på, hadde vi en herlig tid. Det var ingen andre vi trengte å be om tillatelser. Når man hadde vent seg til denne tilværelsen, var det alltid litt småfrustrasjoner når boreleder måtte kommunisere med de som etter hvert kom om bord for å være ansvarlig for produksjon og drift. I tillegg til boring ble det utført konstruksjonsarbeider for å knytte opp rørsystemer og gjøre ferdig for produksjon. Produksjonsfolkene som var kommet om bord var nå sjefer, så når vi skulle gjøre ett eller annet f. eks gjøre klart nedihullsverktøy som inneholdt eksplosiver, gjøre klart for å perforere eller skyte hull i casingen i foringsrørene, da måtte vi sørge for å få radiotaushet og stoppe sveisearbeider. Vi kunne ikke risikere at det kom en eller annen slags krypstrøm i systemet, slik at når vi holdt på å gjøre ferdig oppe på boregulvet, så eksploderte det før det var meningen. Nei, det var mange ting å forholde seg til, men igjen var det rutiner som var lagt opp, alt fra å stenge ned brønner rundt, til hva man måtte ta hensyn til ved  tunge løft. Det skulle ikke løftes tunge laster over områder hvor det var ledninger eller beholdere under trykk. Etter hvert kom Phillips' eget regelverket og prosedyrer, slik at man hadde dem å forholde seg til. 

Teknologiutvikling innen boring

- Hvordan har boreteknologien endret seg siden du begynte i bransjen?
- Ja, det har skjedd en utrolig utvikling innen boreteknologi siden slutten av 1980-tallet. Nøkkelen til dette med horisontalboring begynte med at man klarte å beherske teknologien med å få data opp fra brønnen. Det var "Measure While Drilling" (MWD), hvor du hadde en sonde som satt rett over borekronen, som sendte signaler opp igjen. Med den teknologien som begynte å utvikle seg da, hadde du det verktøyet som skulle til for sette inn ting som gjorde at du kunne styre. For du kan ikke styre før du ser hvor du går. Og for at du skal se hvor du går, i overført betydning, må du ha signaler som kommer opp som forteller hvordan borekronen beveger seg. Gjennombruddet for dette kom ved midten av 1980-tallet. Dette med pulsing og overføring av data var veldig primitivt til å begynne med, men har etter hvert blitt veldig raffinert. Men det var her nøkkelen til suksessen lå. Her ligger også nøkkelen til suksess for framtidens brønner. Nå er det ikke bare horisontale brønner, men på et punkt i brønnen kan det legges inn en forgreining til høyre f. eks., og det kan gjerne lages flere slike greiner ut fra hovedbrønnen. Men da må du vite nøyaktig hva du driver med, og da er du avhengig av tilbakemeldinger, disse signalene som kommer opp, tolkning av dataene osv. Der har det vært en utrolig utvikling.
- For meg personlig har nok dette kommet litt på avstand, i forhold til det jeg driver med i dag, men jeg prøver å holde meg orientert om hva som foregår i bransjen.
Jeg synes imidlertid at det er foruroligende hvor få som velger oljeingeniørstudiet. Her har oljeselskapene en oppgave i å gå ut og misjonere litt. Man har jo problemer med å holde på folk og rekruttere nye. Men industrien er nok klar over at her må noe gjøres.

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower