Forpleining Print
Forpleiningstjeneste på Ekofisk
Middag på Cod
God mat er viktig offshore. Her serveres middagen på Cod 7/11 A

Christiania Dampkjøkken var det første norske cateringselskapet som leverte tjenester offshore. Selskapet var med fra første dag da leteboringen i Nordsjøen startet i 1966. Selskapet fikk tildelt kontrakten på forpleiningstjenesten på Odecos rigger ”Ocean Traveler” og ”Ocean Viking” som begge boret for blant andre Phillips.

Robert Robertsen var en av dem som startet opp Christiania Dampkjøkkens offshore-engasjement. Konseptet for menyer og rutiner ble utviklet i nært samarbeid med de amerikanske oppdragsgiverne. Språket på riggene var engelsk. Av den grunn ble det til å begynne med  stort sett bare brukt briter i cateringen.

Det var boreselskapet Moran, som drev leteboringen for Phillips, som først hyret Christiania Dampkjøkken som kontraktør. Etter at Ekofiskfeltet var funnet i 1969 og prøveproduksjonen på Gulftide kom i gang i 1971, skjøt utbyggingen på Ekofiskfeltet fart. Christiania Dampkjøkken fikk etter hvert direkte kontrakt med Phillips på noen av de faste installasjonene. Phillips krevde at de britiske arbeiderne, som ikke alltid holdt en høy standard når det gjaldt renslighet, ble byttet ut med norske ansatte. Mange kom fra distriktene rundt Stavanger som Karmøy, Ølen og Etne, mens bare en liten del kom fra selve byen. Andre firma som hadde kontrakter på installasjoner på Ekofisk fra 1977 var SAS catering AS, Stavanger Catering AS og Norske Chalk AS.

Forpleiningstjenesten på en installasjon besto til å begynne med av stuert (leder), kokker på dag og nattskift, bakere og forpleiningsassistenter til å ta seg av rengjøringsoppgaver. Bakerjobben har imidlertid mer og mer forsvunnet etter som det har blitt vanlig å få halvfabrikata fra land.

Christiania Dampkjøkken ble kjøpt opp av SAS Catering i 1988. SAS Catering skiftet i 1993 navn til Eurest Support Services AS (ESS).[1] Stavanger Catering AS ble integrert i Eurest i 1995. Det samme gjaldt Norske Chalk AS i 1999. Eurest var i 2002 ansvarlig for all forpleiningstjeneste i Ekofiskområdet. Dette omfatter blant annet kantinedrift ved ti ulike enheter, samt rengjøring. Kontraktene på cateringsiden har en varighet på tre år. I 2002 hadde Eurest cirka 230 ansatte på Phillips-installasjoner. Drøye 20 prosent av disse er kvinner.

[1] SAS Catering AS har skiftet navn fra SAS Service Partner AS, Scandinavia Service Partner As, Eurest Offshore AS, Eurest Support Service AS og ESS Offshore AS. Selskapet var heleid av Scandinavian Airline System SAS fram til 1993 og oppkjøpt av Compass Group plc.1993.

Stell av plantene i skylobbyen
Stell av plantene i skylobbyen
Gründer i cateringtjenesten
Cold buffet
Cold buffet meny

Robert Robertsen i intervjuet med Kristin Øye Gjerde, 17. juni 2003 (utdrag)

En av de første nordmenn som gikk om bord i "Ocean Traveler" da den kom til Stavanger i juni 1966, var Robert Robertsen. Hans oppgave var å få i gang cateringvirksomhet om bord på vegne av Christiania Dampkjøkken.

Fra engelske, spanske og til sist norske arbeidere

- Til å begynne med var det engelskmenn ansatt i cateringen. Men dem var vi ikke fornøyd med, og da gikk vi i første omgang over til spanjoler. Det var litt av en operasjon, for da ble alle engelskmennene sendt hjem på en og samme dag, og det var jo hundrevis av dem. De ble erstattet med spanjoler som jeg fikk tak i via en agent i Barcelona. Det var Hollandske Amerikalinjen som satte meg i forbindelse med agenten. Det var utrolig å se forskjellen mellom spanjolene og engelskmennene. Amerikanerne var veldig begeistret for spanjolene. Spanjolene var også rimeligere arbeidskraft. Pundet var på vei opp, og det gjorde engelskmennene dyre. Men lederne måtte være norske, og det var mangel på norske folk. Men så kom skipsfartskrisen som gjorde mange sjøfolk arbeidsledige, og da sugde jeg fatt i dem.
Av spanjolene var det de som kom fra nord-Spania som var flinkest. De som kom fra Barcelona var ingenting. Det var akkurat som med de norske: Det var de som kom fra Etne, Karmøy, Haugesund og så videre som var de flinke, mens vi hadde svært få fra Stavanger.

- Når det gjaldt ansettelse av folk, var det et krav at de måtte kunne engelsk. Spanjolene kunne jo ikke engelsk. Det holdt med at de kunne si "yes". Amerikanerne lukket øynene for dette, ellers hadde det aldri gått. Og spanjolene gjorde en meget god jobb.

- Hvordan var forholdene om bord på "Ocean Traveler" og "Ocean Viking" med hensyn til matstell, renhold osv? Hvor mange var ansatt i cateringen om bord, og hva gjorde de?
- Det jobbet ca. 8-10 personer i cateringen på "Ocean Viking" og "Ocean Traveler". Det var blant annet baker, kokk og daglig leder og så var det rengjøringspersonell. Vi kunne ikke ha damer, for det var ikke fasiliteter til det med toaletter, lugarer osv. Det var i grunnen synd.

Tex-mex og softis på menyen

- Når det gjaldt utvikling av menyer hjalp amerikanerne oss. De var veldig interessert i dette med mat. Noen av dem var i kjøkkenet nesten hele dagen. Og de ga oss mange tips. De likte jo stekt krydret mat. Mange av de amerikanske ingrediensene hadde vi aldri hørt om en gang. Menyen ble lagt opp til det som amerikanerne ville ha. Hamburgere var selvsagt obligatorisk. Men en del av ønskene var litt i overkant med hummer og røykelaks hver dag. Der prøvde jeg å holde igjen. Jeg mistenkte dem for å bløffe litt. Men da konkurrentene kom, prøvde de å komme seg inn ved å tilfredstille alle ønsker. Det var gjennom samarbeidet stuert, kokk og amerikanerne at menyen ble utarbeidet. I store trekk er det det samme som serveres offshore den dag i dag.

- Amerikanerne var vel ikke så begeistret for å bli servert fisk?
- Nei, det var en gang en kokk som ville servere kolje. Men han holdt på å få sparken. Det ble kastet over bord. Det skulle ikke forekomme. Lutefisk for eksempel kunne du bare glemme. Fiskeboller var det verste de visste. Det kunne du ikke servere en mann fra Louisianna. De ville ha sterkt krydret mat, T-bonesteak og spareribs. Kylling kunne ikke bare stekes på vanlig måte, men på amerikansk vis. Suppene skulle være Louisianna-supper, en slags fersk suppe. Og så ville de ha iskrem. Der gjorde jeg veldig lykke, for jeg sendte softismaskiner til alle plattformene. Da kunne de spise iskrem 24 timer i døgnet, og det var populært det! Men så var myndighetene veldig redde for at renholdet ikke skulle være godt nok og maskinene ble sendt på land.

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower