Oljen forandret Stavanger regionen Print
Oljen forandret Stavanger-regionen
Vågen
Oljevirksomheten ble en synlig del av bybildet på 1970-tallet.

av Kristin Øye Gjerde

Stavanger har alltid vært preget av havet. Domkirken og bispesetet, som på 1100-tallet la grunnlag for bydannelsen, lå med ansiktet vendt mot Vågen. Sjøen var samferdselsåre for handel og impulser utenfra. På 1800-tallet blomstret Stavanger opp som silde- og seilskipsby. Fra 1900 overtok hermetikkindustrien og senere skipsbygging som byens hovednæringer. Men ved begynnelsen av 1960-tallet var hermetikkindustrien på retur, og byen trengte nye bein å stå på i sitt næringsgrunnlag.

Det var på denne tiden jakten etter olje i Nordsjøen startet. Første konsesjonsrunde ble lyst ut i 1965, og en ny mulighet åpnet seg for Stavanger. De amerikanske oljeleterne hadde i oppstartfasen behov for gode baseområder for den landbaserte delen av virksomheten. I Stavanger var enkeltpersoner blant byens næringsdrivende, som skipsreder Torolf Smedvig, og i det politiske miljø, særlig ordfører Arne Rettedal, på leting etter ny næringsvirksomhet. De var meget velvillige til å legge forholdene til rette for de utenlandske oljeleterne med baseområder, boliger, skoler og så videre. Stavanger ble dermed etablert som baseby allerede før det første drivverdige funn av olje ble gjort på Ekofisk lille julaften 1969. Byen sto klar til å påta seg rollen som Norges oljehovedstad da den første oljeproduksjonen startet opp i 1971. Stavanger har i alle år siden hatt den høyeste tettheten av oljeansatte i landet.

Den offisielle anerkjennelsen av at Stavanger var oljehovedstad kom med Stortingets vedtak i juni 1972 om at et nytt helstatlig oljeselskap, Statoil, skulle lokaliseres til Stavanger. Det samme skulle Oljedirektoratet. Sammen med oljeselskapene og leverandørselskapene som allerede hadde etablert seg i byen, dannet det seg et cluster som virket tiltrekkende for nye oljeetableringer.

Kilde: Norsk Oljemuseums nettsider

Landets tredje største byregion
Forus
Statoil-kompleksene på Forus ligger i skjæringspunktet mellom Stavanger og Sandnes

 

På begynnelsen av 1960-tallet, før letevirksomheten kom i gang i Nordsjøen, var Stavanger Norges fjerde største by med ca. 50.000 innbyggere. Med kommunesammenslåingen med Madla og deler av Hetland i 1965, økte befolknings-grunnlaget til 78.356 innbyggere. Veksten i folketallet fortsatte, og i 2004 har Stavanger 112.000 innbyggere og er fortsatt Norges fjerde største by. Statistisk sentralbyrå regner imidlertid Stavangerområdet som Norges tredje største byregion. Fysisk sett har Stavanger vokst sammen med nabokommunene Randaberg og Sola og nabobyen Sandnes. Det foregår et tett interkommunalt samarbeid. Med de omkringliggende kommunene har Stavangerregionen 250.000 innbyggere.

Selve byen har blitt fortettet med nye boligområder langs Byfjorden ved Vardeneset. På byens vestside har bydelen Kvernevik og Sunde vokst fram. På Tjensvoll ble byens mest typiske drabantbyområde etablert på et 900 mål stort jordbruksområde. Byen har videre spredt seg til Hundvåg, Forus og Tasta. Eksisterende bebyggelse har samtidig vært gjenstand for en betydelig fortetting.

Sentrum for oljeselskapenes administrasjonskontorer ligger på Forus, i Dusavik og i Tananger. Oljebasene er hovedsakelig lokalisert til Tananger i Sola kommune og til Dusavik i Stavanger.

Kilde: Norsk Oljemuseums nettsider.

Velstandsvekst
Avisfaksimile
Oljemillionærene toppet inntektslisten for Stavanger i 1979. Rogalands Avis 5. februar 1981

En undersøkelse gjort i 1997 viste at Rogaland lå på andre plass blant landets fylker når det gjelder verdiskapning (BNPR) per innbygger – etter Oslo. Når BNPR for hele landet regnes som 100, var BNPR per innbygger i Oslo 190, fulgt av Rogaland med 105, Hordaland 98, Akershus 96, Sogn og Fjordane 95 og Møre og Romsdal 93. Oslo lå på topp ikke minst fordi den statlige forvaltningen tilfører hovedstadsregionen betydelige statlige midler. Mens BNPR for Rogaland i likhet med de andre vestlandsfylkene står for reell verdiskapning.

Den økonomiske framgangen i regionen var spesielt sterk på 1970-tallet. En sammenlikning mellom de fem største byene i landet viser at selv om alle fem hadde høy reallønnsøkning dette tiåret, fant den sterkeste økonomiske veksten sted i Stavanger. Delvis skyldtes det at Stavanger hadde det svakeste utgangspunktet. Oslo, som lå best an når det gjaldt inntektsutviklingen i 1972, måtte se seg slått av Stavanger i 1980. Den prosentvise reallønnsveksten var 165 prosent i Stavanger fram til 1980, mens Oslo i samme periode hadde en vekst på 89 prosent. Fra 1980 til 1990 gikk nettoinntekt per skatteyter noe tilbake for alle byer, men Stavanger lå fremdeles på lederplass, fulgt av Oslo, Bergen, Trondheim og Kristiansand.

Ved tusenårsskiftet var velstanden i Rogaland stor, også privat. I år 2000 hadde Rogaland 11.000 millionærer. Av disse bodde 3039 i Stavanger. Verdiskapningen og velstanden baserer seg for en stor del på oljenæringen. Oljesektorens dominerende plass i regionens næringsstruktur gjør den sårbar for svingninger i oljeøkonomien. Vedvarende lave oljepriser kan sette mange bedrifter og arbeidsplasser i fare. Men selv om mange er bekymret for oljeavhengigheten, ville få vært oljevirksomheten foruten. Hva ville Stavanger vært dersom den nye næringsveien ikke fantes? Det finnes ikke noe svar på et slikt hypotetisk spørsmål, men det kan trygt slås fast at kontrasten er stor når vi sammenligner dagens situasjon med byens tilstand i 1965, den gang hermetikkindustri og skipsbygging utgjorde det viktigste næringsgrunnlaget.  

Kilde: Kristin Øye Gjerde, "Stavanger er stedet" Oljeby 1972 - 2002, (2002), s. 96 - 97.

Mennesker, kultur og identitet
Internasjonal flaggborg
Innslag fra Stavanger International School i barnetoget på 17. mai

Har innbyggerne i Stavanger sine holdninger og identitet blitt forandret i løpet av de siste tredve årene? Tidligere hadde folk fra Stavanger, siddisene, ord på seg å være litt beskjedne, ikke minst sammenlignet med de mer storkjeftede bergenserne. Det er et uttrykk som heter ”Eg e fra Stavanger, gjørr det någe?” I løpet av de siste tiårene har uttrykket blitt byttet ut med det mer selvsikre ”Eg e fra Stavanger, va det någe?”

Byen har til en viss grad blitt preget av tilflyttere – både folk fra andre steder i Norge og fra utlandet. Amerikanere og engelskmenn brakte med seg sitt eget språk og kultur, og var ressurssterke nok til å få bygget egne skoler. Samtidig har det foregått innvandring fra fattigere land – på 1970-tallet som arbeidssøkende, på 1980-tallet i større grad som flyktninger og asylsøkende. De har bidratt til å gi byen et større kulturelt mangfold, ikke minst i matveien.

Kulturlivet har hatt en oppblomstring i oppgangsårene. Byen har fått flere kulturbygg som for eksempel konserthuset i Bjergsted, Kulturhuset midt i hjertet av sentrum, Rogaland Kunstmuseum i Mosvannsparken og Norsk Oljemuseum på Kjeringholmen. Både Rogaland teater og ikke minst Stavanger symfoniorkester har i tillegg til støtten fra det offentlige, nytt godt av sponsormidler fra det private næringslivet. I ly av de tradisjonelle kulturinstitusjonene har flere årvisse festivaler dukket opp som Kammermusikkfestivalen, Maijazz og Humorfestivalen. Utdannings- og forskningsinstitusjonene har vært i vekst. Universitetet i Stavanger og Rogalandsforskning har uten tvil fått kraftige faglige og økonomiske vekstimpulser fra oljenæringen.

Stavanger har hatt tradisjon for å ha et sterkt religiøst miljø. Byen har blitt kalt både ”misjonsbyen” og ”avholdsbyen”. Avholdsbevegelsen hadde lenge sterk rot i byen. I oljealderen har dette på mange måter forandret seg. Bedehusbevegelsen og misjonsbevegelsen er ikke lenger dominerende. I stedet har bykjernen fått stor tetthet av restauranter og skjenkesteder. Et slående eksempel er Lars Oftedals bedehus Betania, som har blitt omskapt til revyscenen Stavangeren, med skjenkerett.

Kilde: Norsk Oljemuseums nettside

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower