Utbyggingen av feltet Print
Gulftide
Gulftide(2)
Gulftide - gassen brennes i flammetårnet

Den 9. juni 1971, bare vel 17 måneder etter at funnet av Ekofisk ble gjort i desember 1969, var den midlertidige produksjonsplattformen ”Gulftide” klar til å starte produksjonen.  Åmøyfjorden ved Stavanger ble stedet der ”Gulftide” ble ombygget til å mestre forholdene på Ekofisk. Her ble prosess-utstyret plassert om bord og forsterkninger av boretårn, helikopterdekk, hangar og benkonstruksjon utført. For å vinne tid ble det bestemt at de tre avgrensningsbrønnene som ”Ocean Viking” hadde boret for å kartlegge Ekofisk, i tillegg til funn-brønnen, skulle gjøres om til produksjonsbrønner. Prinsippet for produksjonen på ”Gulftide” var relativt enkel. Fra de undersjøiske brønn-hodene gikk olje og gass til plattformen, hvor de gjennomgikk to separasjonsnivå for å skille ut gass og vann, samtidig som trykket ble redusert. Gassen ble brent i flammetårnet og oljen gikk videre i rør til to lastebøyer hvor tankskipene var fortøyd.

For at produksjonen skulle være i gang, måtte det ligge skip og laste. Straks et skip var ferdiglastet, ble oljestrømmen dirigert til den andre lastebøyen, hvor oljen på samme måte ble ført om bord i neste skip. Problemet med dette prinsippet oppsto når værforholdene var slik at tankbåtene måtte forlate lastebøyene på grunn av for sterk vind eller for høye bølger.  Skjedde det, måtte man straks stenge produksjonen fra brønnhodene. Det ble gjort fra plattformen. Med de værforholdene man hadde på Ekofisk, måtte man med jevne mellomrom stanse produksjonen.  Det første året hadde man produksjonsstans i 20 prosent av tiden som følge av været.

Faste plattformer på Ekofisk
Alpha
Ekofisk 2/4 A
Bravo
Ekofisk 2/4 B
Charlie
Ekofisk 2/4 C

I 1974 var den midletidige produksjonsplattformen ”Gulftide” erstattet av bore-, produksjons- og boligplattformene Ekofisk 2/4 A (Alpha) og Ekofisk 2/4 B (Bravo), bore-, produksjons- og kompressorplattformen Ekofisk 2/4 C (Charlie), produksjons- og stigerørsplattformen Ekofisk 2/4 FTP (Field Terminal Platform) og boligplattformen Ekofisk 2/4 Q (Quarters).  

Plattformene Ekofisk 2/4 A, 2/4 B og 2/4 C produserte olje og gass fra egne brønner.  Denne produksjonen ble prosessert i separasjonsanleggene om bord  og sendt i rør til Ekofisk 2/4 FTP hvor olje og gass nok en gang gikk gjennom separasjonsprosesser, denne gang i tre trinn. 

Lastebøyene for tankskipene ble samtidig flyttet lenger bort fra plattformene samtidig som Ekofisk 2/4 T (Ekofisktanken) kom i drift.  Ekofisktanken var til stor nytte som lagertank for oljen slik at man kunne produsere og lagre oljen i tanken når dårlig vær forhindret tankbåtene å koble seg til bøyene.  Produksjonen kunne derfor gå stort sett i all slags vær. 

Plattformen Ekofisk 2/4 FTP hvor olje og gass fra de tre plattformene skulle behandles, ble planlagt ut fra de produksjonsberegningene man hadde kommet fram til for selve hovedfeltet Ekofisk.  Norske myndigheter hadde pålagt Phillips-gruppen klare begrensninger i mengden gass som kunne brennes. Dette dannet også et tak for oljeproduksjonen, siden gassen følger oljen opp fra reservoaret.  Løsningen var to kraftige kompressorpakker på 2/4 C som skulle pumpe gassen under høyt trykk tilbake til reservoaret. 

De to første plattformene Ekofisk 2/4 A og 2/4 B måtte ha egne innkvarteringsmuligheter for mannskapet. Derimot for de to andre plattformene Ekofisk 2/4 C og Ekofisk 2/4 FTP, som var knyttet sammen med gangbroer, var løsningen en egen boligplattform.  Det ble Ekofisk 2/4 Q.

 

Rørlegging til land
Huge W. Gordon
Rørleggingsfartøyet Huge W. Gordon i 1973

Den permanente løsningen for transport av olje og gass til land ble faste undersjøiske rørledninger. 

Oljerørledningen mellom Ekofisk og mottakerterminalen i Teesside, England, kom i drift i oktober 1975. Olje og våtgass ble gitt trykk av pumper på Ekofisk 2/4 P før den startet den 354 kilometer lange reisen gjennom ledningen. Opprinnelig var det to pumpestasjoner underveis på rørledningen for å vedlikeholde trykket (36/22 A og 37/4 A), men disse ble frakoblet i henholdsvis 1983 og 1987. Begge disse pumpestasonene lå på britisk kontinentalsokkel.   I tillegg til olje og våtgass fra Ekofisk-området, ble olje fra Valhall, Hod, Ula, Gyda, Mime og Tommeliten transportert til Teesside.

Gassrørledningen kom i drift i september 1976. Gassen fikk starttrykk i kompressorene på Ekofisk-senteret (rundt 132 bar). Den 443 kilometer lange distansen til Emden er delt i tre like deler, og når en tredjepart av veien er tilbakelagt, står en kompressorplattform, B-11, og opprettholder trykket dersom det er behov for det. Gassen tilbakelegger da den neste tredjedelen av distansen til en ny kompressorplattform, H-7. Også denne har som oppgave å opprettholde trykket i gassrørledningen, men det er sjelden det er behov for ny trykkøkning på denne siste delen av reisen til Emden. Begge plattformene står på tysk kontinentalsokkel, mens rørledningen også passerer dansk sokkel i en lengde av 48 kilometer.  I tillegg til gassen fra Ekofisk-området transporteres gass til Emden fra Valhall, Hod, Statpipe, Ula, Tommeliten og Gyda.

Prosessanlegget på tanken
Tank prosess
Ekofisk-tanken med fullt prosessutstyr

Da Ekofisk 2/4 T (Ekofisk-tanken) ble satt i drift i 1974, ble den brukt som lagringstank for olje.  I 1977 ble den tatt i bruk som prosessanlegg og ble samtidig Nordsjøens viktigste tilknytningspunkt for produksjon av olje - og for produksjon, trykkøkning og transport av gass.  Beskyttelsesveggen av betong ble installert i 1989.

Enkelt forklart besto prosessanlegget av seks hovedseparatorer, tre glykol tørkeenheter for gass, tre duggpunktenheter for gass, fire gasskompressorer for å gi gassen tilstrekkelig trykk for å starte turen i ledningen til Emden, varmevekslere, kjølere – pluss datamaskinkontrollerte målesystemer.

Ferdiggjøringen av prosessanlegget på tanken ble vanskeliggjort av at våtgassanlegget i Teesside ikke ble ferdig som planlagt. Det medførte at man måtte legge om prosesseringen slik at våtgassen som ble produsert sammen med tørrgass og olje, kunne bli sprøytet tilbake til reservoaret gjennom egne NGL-pumper på 2/4 C-plattformen. Dette foregikk helt fram til mars/april 1979, da våtgassen kunne mottas i Teesside.
Prosessanlegget på Ekofisk-tanken nærmest doblet kapasiteten for behandling av olje og gass på Ekofisk-senteret. Dette medførte også behov for en ny sikkerhetsventil - et flammetårn nr. 2 - som ble plassert nord for Ekofisk-tanken.

Opprinnelig skulle alle rørledningene fra satellitt-feltene komme inn direkte på Ekofisk-tanken. Men med seks felt - og to ledninger fra de fleste feltene - ble antallet rørledninger for stort. Dessuten var det behov for et startpunkt for gassledningen til Emden. Dermed ble 2/4 R skapt i begynnelsen av 1973 - og understellet plassert nord for Ekofisk-tanken i første kvartal 1975.
Etter at oljeledningen til Teesside viste seg å kreve en ny plattform - 2/4 P - var nå antallet plattformer i Ekofisk-senteret vokst til seks pluss de to flammetårnene.

Satellitt-feltene
EkoVest
EkoVest

I løpet av perioden 1977 til 1979 ble seks nye reservoar knyttet til Ekofisk-senteret.  Det var Vest-Ekofisk (2/4 D), Cod (7/11 A), Tor (2/4 E), Albuskjell (1/6 A og 2/4 F), Edda (2/7 C) og Eldfisk (2/7 A, 2/7 B og 2/7 FTP).  I 1978 ble også Ekofisk 2/4 H (hotellet) tatt i bruk på Ekofisk-senteret.  

Kompleksiteten i utbyggingen økte i forhold til oppbyggingen av selve hovedfeltet – Ekofisk. Da var utbyggingen av de seks satellitt-feltene i gang samtidig pluss prosessanlegget på tanken.

Det startet med Vest-Ekofisk. Oppbyggingen av plattformen kom til å pågå i nærmere fire år. Understellet kom på plass i oktober 1973, men først i slutten av 1977 var plattformen i permanent produksjon. Forsinkelsene skyldtes i vesentlig grad at brannen i stigerøret på Ekofisk 2/4-A i 1975 medførte at Vest-Ekofisk i en lang periode måtte brukes som boligplattform for mannskapene som foretok utbedringsarbeidene på 2/4-A.

Cod lå lengst fra Ekofisk-senteret av de seks feltene rundt hovedfeltet – ca. 75 kilometer. Derfor var rørledningsløsningen et viktig element. Mens de andre satellitt-feltene fikk separate olje- og gassledninger – med unntak av Vest-Ekofisk som lå nær Ekofisk-senteret – valgte man tidlig å satse på én rørledning fra Cod. Denne to-faseledningen skulle transportere både olje og gass/våtgass.

De to tvillingplattformene på Albuskjell hadde en litt annen konstruksjon enn de andre plattformene, siden de hadde vannfylte dekksrammer som skal være med på å hindre varmeutvikling ved en eventuell brann. Albuskjell 1/6A var for øvrig den første plattformen på Ekofisk med norskbygd understell. Det ble bygd av Aker – den første ordre av dette slag plassert ved et norsk verft.

Høsten 1979 ble den kanskje travleste perioden i hele utbyggingen på Ekofisk. Etter at Albuskjell-plattformene var kommet i produksjon, gjensto de tre Eldfisk-plattformene og Edda. Det ble arbeidet på spreng for å gjøre alt klart – og på Eldfisk 2/7 A  ble produksjonsbrønnene boret med to boretårn i aktivitet samtidig.

7. august 1979 kom Eldfisk A, med tilknyttet prosessplattform Eldfisk FTP, i produksjon. Den 28. oktober fulgte Eldfisk B – og den 1. desember Edda-plattformen.

 

 

Olje fra andre felt

Ekofisk-senteret lå strategisk til i midten av Nordsjø-bassenget, og det var derfor naturlig å benytte de allerede eksisterende plattformene og rørledningene for transport av olje og gass til land.  I 1981 ble olje og gass fra Valhall/Hod knyttet til Ekofisk 2/4 G som var koblet til Ekofisk-tanken med en gangbro.  Nest ute var Statpipe som i 1985 ble koblet til 2/4 S, og videre til 2/4 R via gangbro. Også olje og gass fra Ula-feltet ble koblet til Ekofisk-senteret, gassen Cod 7/11 A til Ekofisk 2/4 R og oljen direkte til Ekofisk 2/4 R.  I 1987 kom produksjonen fra undervannsinstellesjonen på Tommeliten i drift.  Olje og gass ble sendt til Edda 2/7 C for prosessering før også denne produksjonen endte opp på Ekofisk 2/4 R.  Gass fra Gyda og olje fra Mime ble koblet til Ekofisk 2/4 R i 1989 og 1990.         

Transportsystemet Statpipe består av et 880 km langt rørledningssystem med to stigerørsplattformer  og en terminal på Kårstø.  Feltene Statfjord, Gullfaks, Snorre, Brage, Tordis, Veslefrikk og Heimdal er knyttet til systemet. Rikgass fra feltene i nordlige Nordsjø (Gullfaks, Statfjord og Osebergområdet) blir transportert gjennom Statpipe til Kårstø, der våtgassen utskilles og fraksjoneres til kommersielle NGL-produkter for videre transport som flytende skipslaster.  Tørrgassen ble transportert i en 28” rørledning til stigerørsplattformen Draupner 16/11-S og videre til Ekofisk 2/4-S for deretter å gå til Emden i Norpipe.  Deler av  traseen for rørledningen ble lagt om.  Ekofisk 2/4 S var en stigerørsplattform for Statpipe-ledningen der den kom inn til Ekofisk.  Plattformen var eid av Statoil.  Plattformen ble installert i 1984 og kom i drift i 1985.  Den ble nedstengt i 1998 og hele overdelen av plattformen ble fjernet i 2001.  I 1998 ble rørledningen dirigert til den nye plattformen Ekofisk 2/4 J. 

Ekofisk 2/4 G var en stigerørsplattform der Valhall feltet (BP) ble knyttet til Ekofisk.  Fra plattformen 2/4 G var det en gangbro med rørsystemer over til Ekofisk-tanken 2/4 T.  Plattformen ble installert og kom i drift i 1981, men ble stengt i 1998.  Valhall ble bygget ut på 70 meters dyp med en boreplattform, en kombinert produksjons- og kompresjonsplattform og en boligplattform.  For transport av olje og gass ble det lagt en 20” oljerørledning og en 20” gassrørledning til Ekofisk 2/4 G ved Ekofisk-senteret.  Oljen transporteres så videre via Ekofisk til Teesside og gassen til Emden.   I forbindelse med omlegginga i 1998 ble det lagt en ny 24 km lang gassrørledning fra Valhall direkte til Norpipe som transporterer gassen videre til Emden.  

1998: Ekofisk I blir til Ekofisk II

Nye plattformer:

For å øke trykket og bedre produksjonen, ble vanninjeksjon i reservoaret satt igang i 1987.  Ekofisk 2/4 K som er en kombinert bore-, vanninjeksjons- og boligplattform, ble installert i 1986.  Boligmodulen har 182 sengeplasser fordelt på seks etasjer.   Den er koblet til 2/4 Bravo med en gangbro.  Plattformene Ekofisk 2/4 K og Ekofisk 2/4 B befinner seg 3 kilometer nord for Ekofisk-senteret.  Ekofisk 2/4 W er en brostøtte som ble ombygd til en vanninjeksjons plattform i 1989.  Den ligger mellom det sørlige flammetårnet og 2/4 FTP.  Plattformen er ubemannet og vanninjeksjonen blir styrt fra 2/4 K.  Vann under høyt trykk kommer fra 2/4 K via en 12” rørledning.  Utstyret om bord består av et stigerør, og 6 vanninjeksjonsbrønner med brønnhoder. 

Embla er en ubemannet produksjonsplattform 5,2 km sør for 2/7 FTP og 24 km sør for Ekofisk-senteret.  Flytiden derfra er 13 minutter.  Produksjonsstart var i mai 1993.  Plattformen har 6 produksjonsbrønner og en gjennomsnittlig produksjon på ca. 7.000 fat olje per dag.  All prosessering og måling skjer på Eldfisk 2/7 FTP. Det går derfor en 14” rørledning til 2/7 FTP.  Plattformen er normalt ubemannet, men vedlikeholdes ved behov.  Den har derfor en forenklet boligmodul med oppholdsrom, spiseplass og nødsenger.  Plattformen tilhører Ekofisk Driftsteam. 

Ekofisk 2/4 X er en bore- og brønnhodeplattform som via broer er knyttet sammen med plattformene Ekofisk 2/4 C og Ekofisk 2/4 J.  Den kom i drift i 1996. 

Eldfisk reservoaret ligger omtrent 16 km syd for Ekofisk-senteret på 68 meter vanndyp.  På Eldfisk-feltet er det fire plattformer, Eldfisk 2/7 A, 2/7 B, 2/7 FTP og 2/7 E.  Plattformen Embla 2/7 D er koblet til Eldfisk 2/7 FTP via en rørledning.  Olje og gass fra Eldfisk og Embla går i rørledninger til Ekofisk (til Ekofisk 2/4 R i 1979 og som senere ble flyttet til Ekofisk 2/4 J i 1998). 

Eldfisk 2/7 E som kom i drift i 2000 er en vanlig stålplattform.  Overbygningen har tre dekksnivåer (55 x 35 meter).  Det er en bro koplet til Eldfisk 2/7 FTP der plattformen styres fra.  Foruten å behandle store mengder vann, har Eldfisk 2/7 E utstyr for gassløft og gassinsprøyting med en kapasitet på 120 millioner kubikkfot hver dag.  Eldfisk 2/7 E er verdens første plattform som bruker eksosvarmen fra gassturbinene til produksjon av elektrisk kraft.  Pioneranlegget på 2/7 E produserer 10 megawatt.  Sammen med vanlige dieselaggregater på 2/7 A, forsynes Eldfisk A, FTP og E samt den ubemannede Embla-plattformen med elektrisk kraft.   

1998 – fra Ekofisk I til Ekofisk II 

I 1998 ble store deler av Ekofisk-området lagt om.  Ekofisk I gikk over til å bli Ekofisk II.  Dette året overtok den nye plattformen Ekofisk 2/4 J det meste av styring av produksjonen fra feltene.   Produksjonen fra plattformene Cod 7/11 A, Albuskjell 1/6 A og 2/4 F, Vest Ekofisk 2/4 D, Edda 2/7 C, Tommeliten, Norpipe 36/22 A og 37/4 A, Ekofisk 2/4 G, 2/4 S, 2/4 R og  2/4 P var nå lagt ned.  En rekke undersjøiske rørledninger ble også lagt om, bl.a. gikk produksjonen fra Eldfisk, Valhall/Hod og Ula/Gyda direkte til Ekofisk 2/4 J, mens gass fra Statpipe og Valhall/Hod gikk til kompresjonsplattformen B-11.  

Ekofisk 2/4 J, som ble tatt i bruk i 1998, er en transport- og prosesseringsplattform. All produksjon fra senteret og satellitt-plattformene i Ekofisk-området går til denne plattformen før gassen sendes via rørledning til Emden, og oljen i rørledning til Teesside.  Oppgaven til Ekofisk 2/4 J er å skille olje, gass og vann fra hverandre – og gi gass og olje et starttrykk på veien til Emden i Tyskland og Teesside i Storbritannia.  I tillegg har plattformen utstyr for tilbakeføring av gass til reservoaret.

 

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower