Innflytelse på lover og regler Print
Arbeidsmiljøloven
Arbeidsmiljøloven
Arbeidsmiljølovens virkeområde i petroleumsvirksomheten. NOU 1989: 15

av Trude Meland

Arbeidsmiljøloven som kom i 1977 representerte et stort framskritt for norske arbeidstakere og særlig for oljearbeiderne på norsk sokkel. Loven gikk lengre enn noe annet tidligere lovverk i å alminneliggjøre faglige rettigheter, og for oljearbeiderne fikk loven i første rekke positive konsekvenser for sikkerheten på arbeidsplassen. Men under behandlingen av den nye loven var det på ingen måte klart at loven kom til å bli gjort gjeldende for offshorearbeiderne.

Initiativet til en arbeidsmiljølov ble tatt av Bratteli-regjeringen i 1973. Både Oljedirektoratet (OD) og Industridepartementet framhevet at oljevirksomhetens spesielle karakter talte for unntak for offshorearbeid. Særlig arbeidstiden ble i så henseende et stridsemne. OD mente det var praktisk umulig å redusere arbeidstiden offshore, og ville ha et unntak i loven på dette punktet. Men sommeren 1975 la Phillips om arbeidstiden for driftspersonalet slik at ODs og Industridepartementets argument falt vekk.

Arbeidsmiljøloven innebar en radikal reform. Arbeidsmiljøproblemer skulle i størst mulig grad løses lokalt mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, mens tidligere bestemmelser vektla inspeksjoner og pålegg. Loven tok også opp arbeidsmiljøet som helhet. Det kom krav om at en hver jobb skulle inneholde faglige utfordringer og variasjon. Ensidige arbeidsoperasjoner skulle unngås. Det viktigste virkemiddelet til å øke ansattes medbestemmelse var opprettelsen av verneombudsordningen. Bedriftsledelsen ble pålagt å samarbeide med et verneombud som skulle velges av de ansatte. Også verneombudets stilling var omstridt. Det ble særlig reagert mot ombudets rett til å stanse en bestemt arbeidsoperasjon som etter ombudets egen vurdering kunne innebære stor risiko. Det ble hevdet at å stanse en arbeidsoperasjon i gitte tilfeller ville innebære en større fare.

Da forslaget til arbeidsmiljølov ble lagt frem i august 1975, ble det anbefalt at loven også skulle gjelde på kontinentalsokkelen. Det skulle nedsettes et utvalg som skulle vurdere visse unntaksbestemmelser. Dette skjedde ikke umiddelbart, men så skjedde det noe som demonstrerte alvoret i situasjonen.

1. november 1975 oppsto det en brann på Ekofisk 2/4 A plattformen. Det var ikke selve brannen, men feil bruk av sikkerhetsutstyr som førte til at tre menn mistet livet. Dette satte fart i arbeidet med loven. Et utvalg under ledelse av Kåre Halden, ekspedisjonssjef i Kommunal- og arbeidsdepartementet, ble nedsatt for å vurdere unntak for visse bestemmelser i loven. Statlige institusjoner, LO, NAF og de norske rederne var representert. Operatørselskapene i North Sea Operators Commitee og Ekofiskkomiteen ble holdt utenfor. Det skapte særlig reaksjoner at Ekofiskkomiteen, som representerte de fleste ansatt på Ekofisk, ikke ble invitert. I februar 1976 ble det besluttet at Ekofiskkomiteen likevel fikk stille med en representant, mens Phillips som operatør fikk ikke være med.

9. juli 1976 ble det bestemt at den gamle arbeidervernloven med visse unntak midlertidig skulle gjøres gjeldene på faste installasjoner i Nordsjøen. Unntakene gjaldt i første rekke arbeidstidsbestemmelsene. Det ble i stedet skrevet egne paragrafer med begrensninger om arbeidstiden.

24. juli 1977 ble arbeidsmiljøloven, med Halden-utvalgets unntakelser og presiseringer gjort gjeldene for de faste installasjonene på norsk sokkel. Loven skulle administreres av Oljedirektoratet.

Loven ble ikke gjort gjeldene for flytende innretninger. Her gjaldt fortsatt sjømannsloven hvor Sjøfartsdirektoratet var ansvarlig for å etterse at den ble overholdt.[1] Loven ble heller ikke gjort gjeldene for dykkevirksomheten før i 1992.

[1] Smith-Solbakken, Marie og Ryggvik, Helge; Blod, svette og olje. Norsk oljehistorie, bind 3. Oslo 1997.

De første sikkerhetsforskrifter – Vogt-utvalget

22. mai 1970 nedsatte regjeringen et utvalg som skulle legge fram et forslag til sikkerhetsforskrifter for produksjonsanlegg, rørledninger, lagringsanlegg på havbunnen og utnyttelse av petroleumsforekomster.

Ekofiskfunnet hadde ført til at en rekke politiske spørsmål måtte avklares, lover og regler for petroleumssektorene måtte på plass og institusjoner bygges opp. I denne perioden ble sikkerhetsspørsmålet ikke glemt, men skjøvet litt til siden. En viss formell beskyttelse av oljearbeiderne var der gjennom boreforskriftene fra 1967. Gjennom utbyggingsperioden av Ekofisk ble sikkerheten ivaretatt først og fremst gjennom de betingelsene Industridepartementet stilte Phillips.

Utvalget som var nedsatt arbeidet sakte og lite skjedde før Nils Vogt, avdelingssjef i Oljedirektoratet, overtok som formann. Som leder av utvalget la han fram sin innstilling den 12. juni 1975. I kongelig resolusjon av 9. juli 1976 ble forslaget i hovedtrekk gjort gjeldende som sikkerhetsforskrifter for faste installasjoner på norsk kontinentalsokkel. Det tok altså seks år å få på plass forskrifter for sikkerhet. Disse forskriftene var i all hovedsak knyttet til de tekniske sidene av sikkerhetsproblematikken offshore. Et formelt regelverk for de ansatte på plattformene kom ikke før med Arbeidsmiljøloven av 1977.
Nye sikkerhetsforskrifter etter "Alexander L. Kielland"-ulykken
Overlevelsesdrakter
Det ble gjordt krav om at alle helikiopterpassasjerer skulle ha på seg overlevelsesdrakter og redningsvester.
Livbåtøvelse
Kapasiteten til livbåter og redningsflåter skulle økes og sikkerhetskurs ytterligere konkretiseres og skjerpes.

"Alexander L. Kielland"-ulykken i 1980 fikk direkte konsekvenser for sikkerheten på norsk kontinentalsokkel. Den mest synlige ettervirkningen på sikkerheten var påbud om overlevelsesdrakter, men også andre tiltak ble iverksatt.

Granskningskomisjonen etter ulykken påpekte flere kritikkverdige forhold. Ett av punktene gjaldt opplæring av ansatte. I sikkerhetsforskriftene for faste installasjoner fra 1976 var det slått fast rettighetshavers ansvar for å sikre at de ansatte hadde tilstrekkelig opplæring. Dette ble understreket i Arbeidsmiljøloven av 1977. De ansatte skulle gjennomgå en tre ukers sikkerhetsopplæring. Av de 212 om bord på boligplattformen "Alexander L. Kielland" hadde bare 76 sikkerhetskurs, og av de hadde 50 bare et endags kurs.

Etter ulykken ble det iverksatt flere tiltak for å forbedre sikkerheten. Alle flytende installasjoner i Nordsjøen skulle til land for sprekk-kontroll. I tillegg skulle det påses at alle flytende plattformer skulle ha tilstrekkelig oppdrift selv om et plattformbein skulle falle av. Høsten 1980 fremmet Sjøfartsdirektoratet krav om at samtlige om bord skulle utstyres med redningsdrakt, det vi i dag kjenner som overlevelsesdrakt. Dette kravet ble også gjort gjeldende for faste installasjoner. Det ble gjort krav om at alle helikopterpassasjerer skulle ha på seg overlevelsesdrakt og redningsvest over havstrekninger.

I nye forskrifter ble det også stilt krav om at kapasiteten til livbåter og redningsflåter måtte økes, og utsettelsesmekanismer og tilgjengelighet forbedres. I tillegg skulle løst utstyr sikres for å tåle krenging på opp til 40 grader. Det kom også krav om at gjennomføring av sikkerhetskurs skulle ytterligere konkretiseres og skjerpes. Det skulle bli vanskelig å få dispensasjon fra slik opplæring.[1]

[1] Smith-Solbakken, Marie og Ryggvik, Helge; Blod, svette og olje. Norsk oljehistorie, bind 3. Oslo 1997

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower