Phillips og Sola kommune Print
Phillips overrisler Sola med olje-inntekter
Base4
Boreskipet "Drillship" ligger ved kai på Norscobasen i Tananger. (1968)

av Kristin Øye Gjerde

De tjue årene fra 1965 til 1985, da oljealderen gjorde sitt inntog, var den mest utpregede vekstperioden i Sola kommunes historie noen sinne. Byggingen av Shell-raffineriet i Tananger startet 1. juli 1965. Utbyggingen av Norsco-basen som også lå i Tananger, begynte i desember samme år. Seks år senere var oljeproduksjonen i gang i Nordsjøen, og Norsco leide ut kontorer og lagerlokaler til nærmere 20 selskaper. I 1973 flyttet Phillips sitt basekontor fra Dusavik i Stavanger til Norsco-basen. Phillips var et betydelig oljeselskap i Norge på grunn av sin operatørrolle i Ekofisk-området. Da basekontoret ble omgjort til hovedkontor for selskapet i 1978, fikk det mye å si for kommunens skatteinntekter.[1] 

Veksten i Sola kommune viste seg på flere måter: 
Innbyggertallet bort i mot fordoblet seg i den tyve års perioden det her er snakk om. Mens det i 1965 var 8420 mennesker i kommunen, passerte antallet 15.000 i 1985. I 2004 er folktallet i ferd med å passere 20.000.[2] 
For antall arbeidsplasser var veksten enda sterkere. Fra 1971 til 1984 var økningen på 10 prosent per år! I 1970 var det omlag 2000 arbeidsplasser i Sola som økte til ca. 7700 i 1984. De to oljeselskapene Phillips og Shell sto i 1980 for en tredjedel av alle arbeidsplassene, med til sammen 2455 ansatte. Av dem arbeidet 903 på land og 1552 offshore. Selv om de fleste nye jobbene skyldtes nyetableringer innen servicenæringene tilknyttet oljevirksomheten, var det også vekst i antall arbeidsplasser innen varehandel, offentlig administrasjon, undervisning, helse- og sosialtjenester og personlig tjenesteyting. Den tradisjonelle bondenæringen var fortsatt viktig for kommunen, men antall bønder ble redusert som følge av mekanisering innen yrket.[3]

[1] Innholdet i de følgende artiklene baserer seg på kapittelet "Elverket i Oljealderen" i boka I det regionale spenningsfelt. Sola Energi 1913-1999, av Kristin Øye Gjerde.
[2] Sola kommune, kommuneplaner.
[3] Sola generalplanutvalg, Asplan, datert 12. mai 1977.

Agioskatt
Base3
Phillips er i ferd med å etablere seg på Norscobasen (nederst til høyre) (Ca 1972)

Sola kommune kom i en misunnelsesverdig posisjon i denne perioden. Skatteinntektene økte enda raskere enn folketall og antall arbeidsplasser. For å gi en pekepinn var den samlede skatt på formue og inntekt i Sola i 1966 på 9,3 millioner kroner. I 1990 utgjorde skatt på formue og inntekt i Sola kommune 198 millioner kroner. Aller størst var veksten i perioden 1978–1982 da den var i snitt på 39 prosent per år!

Hemmeligheten bak den kraftige økningen var den såkalte agioskatten fra oljeselskapene, først og fremst Phillips. Oljeselskaper var i henhold til norsk lov pliktige til å betale skatt av renteinntekter til kommunen der de hadde hovedkontor. Det staten ikke hadde reflektert over, var at det var snakk om betydelige summer. Phillips som var operatør på Ekofisk-området, hadde plassert penger som skulle brukes til nye investeringer i banker rundt om i verden, særlig i England. Disse innskuddene kastet av seg mye renter, og av den såkalte agiogevinsten skulle det betales skatt.[1] Det fortelles at da Phillips betalte skatt av agiogevinsten første gang, fikk kommunestyret nærmest sjokk. Plutselig fikk kommunen mye mer penger til rådighet enn den kunne bruke.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var regnskapet i Sola kommunen alltid bedre enn budsjett! Hvert år kunne det gjøres store avsetninger på et kapitalfond. Siden Sola var i en vekstfase, var det behov for ekstra kapital til de store utbyggingsoppgavene kommunen sto overfor. Mens resten av landet opplevde lavkonjunktur på slutten av 1970-tallet, gikk Sola fortsatt på høygir uten tegn til arbeidsledighet. For 1978 var netto skatteinntekter 55,5 millioner kroner, mens netto driftsutgifter var på 31,9 millioner kroner. Drømmeresultatene ble bare bedre de nærmeste årene. I 1982 utgjorde skatt på formue og inntekt 203,4 millioner kroner. Dette var langt gunstigere enn budsjettet på 146 millioner kroner som i løpet av året var oppjustert til 190 millioner kroner. I følge daværende økonomisjef Toralv Torstensbø utgjorde agioskatten nesten halvparten, det vil si like mye som skatt fra all øvrig virksomhet i kommunen og fra personlige skatteytere og næringslivet. Rådmann Sortland begynte å bli nærmest overmodig. I budsjettkommentaren for 1982 uttalte han at det ville være ”naturlig at Sola kommune føler et sterkere regionalt ansvar og ikke er for nøyeregnende med den tradisjonelle utgiftsfordeling mellom stat, fylkeskommune og kommune." Sola kommune forskotterte både veiprosjekter og ny fylkeskommunal videregående skole.[2]

[1] Opplyst av tidligere rådmann i Sola kommune Toralv Torstensbø i samtale med Kristin Øye Gjerde, 22. februar 2001.
[2] Rådmannens forslag til budsjett for Sola kommunekasse for 1974-1985.

Innstramminger i petroleumsskatteloven
Base1
Løfteskipet "Uglen" i aksjon ved Norscobasen i juli 1980.

Den uventede velstanden skapte nok noe misunnelse i nabokommunene, og media begynte å interessere seg for saken. Stavanger Aftenblad intervjuet rådmann Sortland og økonomisjef Toralv Torstensbø i Sola i 1981. Aftenbladets fotograf arrangerte et bilde som illustrerte den grenseløse rikdommen. Økonomisjefen sto med en bunke hundrelapper og drysset dem over rådmannen. Nyheten ble ikke bare lest av Stavanger Aftenblads faste leserskare. Dagen etter ble 150 eksemplarer av Stavanger Aftenblad distribuert til representantene på Stortinget. Fra Stortingets talerstol forkynte en engasjert representant Lars Velsand fra Senterpartiet at dette var misbruk av skattemidler. Staten måtte se til å gripe inn slik at enkeltkommuner ikke kunne grafse til seg på bekostning av fellesskapet. Det var ikke bare Velsand som fant det urimelig at en liten kommune som Sola skulle tjene så mye penger. Resultatet ble at petroleumsskatteloven ble endret 11. juni 1982. Inntektene fra agioskatten skulle fra nå av overføres til staten. 

Men nå hadde Sola kommune vent seg til å bruke mye penger. Det er fort gjort å lære seg til dyre vaner, men det er vanskeligere å venne seg av med dem. Litt underlig var det når formannskapet tok etter stilen til oljesjefene og reiste på helikoptertur i forbindelse med et budsjettmøte.[1] Det meste av skattepengene kom imidlertid allmennheten til nytte. Forskotteringen av bygget til Sola videregående skole er et eksempel, forskottering av riksveier og fylkesveier et annet. Kommunen investerte også i kommunale skolebygg og i fellesanlegg som for eksempel det flotte idrettsanlegget på Åsen med utendørs friidrettsanlegg og to tidsmessige idrettshaller. Også Dysjaland og Tananger fikk nye idrettshaller. I Sola sentrum ble det reist kulturhus. Bygget har en særpreget arkitektur i tegl og glass med gras på taket for å gli inn i det jærske landskapet. Det inneholder to scener og folkebibliotek og ble bygdens nye storstue. I kommunal regi ble det bygd opp en svært god infrastruktur. Elektrisiteten ble lagt i kabel i de samme grøftene som vann- og avløpssystemet. Kommunen fikk et nett av sykkelstier og gatelys.

Ulempen var at nesten alle investeringene førte til økte driftskostnader. Kommunens driftsutgifter økte i perioden 1978–1984 med i gjennomsnitt 30 prosent per år, økningen var størst de tre siste årene av perioden. Stortingspolitikernes ønske om å overføre agioskatten fra kommunen til staten var derfor en reell trussel for lokalpolitikerne. Sola gjorde felles sak med andre kommuner som var i samme situasjon, blant annet Stavanger, Oslo og Bærum og i tillegg Rogaland Fylkeskommune. En delegasjon møtte i Finanskomitéen på Stortinget og fikk lagt fram sin sak. Stortinget forpliktet seg til å godta en nedtrappingsplan for kommunene over fire år. Det første året skulle kommunene fortsatt få nyte godt av 80 prosent av inntektene fra agioskatten, det neste året 60 prosent, deretter 40 prosent og til sist 20 prosent.[2] I realiteten ble nedtrappingsprosentene justert til å gå over fem år med en nedtrapping på 80, 60, 20, 20, 20 prosent per år. Det endelige resultatet av kompensasjonen i kroner og øre ble det samme. Ordningen var omdiskutert helt til det siste, og var usikker siden den måtte vedtas ved hvert statsbudsjett.  

[1] Opplyst av tidligere teknisk sjef i Sola kommune Oskar Goa i samtale med Kristin Øye Gjerde, 23. oktober 2000.
2] St. prp. Nr. 1, kap 561, skriver Kommunal- og arbeidsdepartementet.

Tæring etter næring
Sola Kulturhus
Sola Kulturhus 2004

Etter endringen av petroleumskatteloven så rådmannen i Sola skriften på veggen. Det synes ”ikke å være tvil om at Sola kommune har sett sine beste dager rent økonomisk og at en etter hvert må gå tilbake til en hardere prioritering av ymse oppgaver også i Sola kommune,” hevdet han i forbindelse med budsjettbehandlingen for 1983.[1] For politikerne tok det litt lenger tid å ta inn over seg disse realitetene, men i årene som fulgte ble kommunen tvunget til å redusere både investeringsnivået og driftsutgifter. Å innskrenke driften av nye idrettshaller og et nytt kulturhus var lite ønskelig. Det var heller ikke hyggelig å måtte drive dem på sparebluss. Men spares måtte det, og tiltak som lå inne i langtidsbudsjettet, måtte tas ut av budsjettet for eventuelt å utsettes til et senere tidspunkt. I 1985 ble en mengde tiltak fjernet fra budsjettet som tilbygg til og modernisering av skoler, idrettshall/svømmehall, reduserte bevilgninger til nytt somatisk sykehjem, boliger til psykisk utviklingshemmede og trygdeboliger. Forskotteringer av riks- og fylkesveier ble redusert.[2] Etter at det var slutt på kompensasjonsordningen fra staten uttalte Toralv Torstensbø som nå var rådmann, til Stavanger Aftenblad: ”Jeg vil ikke svartmale situasjonen, men det er klart at vi må føre en langt mer nøktern økonomisk prioritering enn det vi tidligere har vært vant til. For å oppsummere situasjonen, så var vi før rik på penger og fattig på anlegg. Nå er vi rik på anlegg og fattig på penger.”[3]

Ved overgangsordningens utløp reiste Rogaland fylkeskommune spørsmål om det var mulig å få til en permanent ordning slik at kommuner og fylkeskommune kunne nyte godt av noe av skatteinntektene fra de lokale oljeselskapene. Det var ellers vanlig praksis at norske bedrifter betalte skatt til sine lokalsamfunn. Finansminister Gunnar Berge avslo dette med den begrunnelse at de berørte kommuner likevel nøt godt av store skatteinntekter fra de ansatte i oljeselskapene og fra eiendomsskatt.[4] I følge tidligere rådmann i Sola stemte dette bare delvis. De store oljeselskapene betydde ikke så mye for skatteinngangen i Sola når en så bort fra agioskatten. Kommunen fikk om lag to millioner i skatt fra Phillips, hovedsakelig eiendomsskatt. De viktigste skatteyterne i kommunen var de andre omlag nitti selskapene på Aker Base, serviceselskaper som Halliburton, Schlumberger, Baker Hughes og så videre. Samtidig fikk kommunen stadig flere velstående innbyggere, og en økende del av skatteinntektene kom fra personskatt. Men tross innsparingstiltak i denne overgangsfasen var Sola fortsatt en velstående kommune. 

[1] Rådmannens forslag til budsjett for Sola kommunekasse for 1983.
[2] Rådmannens forslag til budsjett for Sola kommunekasse for 1985.
[3] Stavanger Aftenblad, ”Alt blir dyrere i det rike Sola”, 19. mai 1987.
[4] Stavanger Aftenblad, ”Rogaland reiser skattekrav på ny”, 16. januar 1988.

Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower